Jeg har tidligere vært svært skeptisk til kvotering. Min skepsis har vært basert på at kvotering er mest for den politiske korrekthetens skyld, og er et hinder om målet er å velge for eksempel de mest kompetente personene til en posisjon. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Det er mulig at det å drive en nøktern form for kvotering kan være et fortrinn.
Det første som slår meg er situasjoner hvor menn har en tendens til å bli valgt og det egentlig ikke er noen grunn til at ikke en kvinne kan gjøre en like god jobb. Det har for eksempel vært regler om en viss andel kvinner i styrer i aksjeselskaper. Høyremannen Ansgar Gabrielsen sto i spissen for dette i 2002, og begrunnelsen var beinhard: “Jeg vet hvordan menn velger bedriftsstyrer. De sitter ikke og sammenligner CV’er.” Begrepet ‘Gutteklubben Grei’ har ikke dukket opp av intet, og det finnes undersøkelser som underbygger fenomenet at menn velger menn fordi de er menn, og ikke fordi de er best kvalifisert.
Når mye peker på at et fravær av mottiltak i praksis betyr at det er menn som kvoteres inn av sine brødre, blir plutselig spørsmålet om kvotering mer uklart. De som leser dette og syns kjønnskvotering av kvinner er en uting, bør også klare å være enige i at det er minst like uheldig når menn ikke klarer se forbi pung og penis når de skal ansette noen til en høyere posisjon. Det er faktisk en nødvendighet for å oppnå en situasjon hvor det er den som er best egnet som blir plukket ut.
Det andre som slår meg, er at ofte er faktisk kjønn, alder, etnisitet og andre tilsynelatende irrelevante egenskaper relevante likevel. Representasjon og mangfold har ofte en verdi i seg selv.
For å ta et politisk parti som eksempel: Hvis utvalget som forfatter et utkast til et partiprogram bare består av relativt unge menn uten innvandrerbakgrunn, er det overveiende sannsynlig at programmet bærer preg av dette til slutt. Det er lite trolig at programmet blir forfattet med tanke på kvinner, pensjonister eller minoriteter med et slikt utgangspunkt. Det er uheldig dersom partiet egentlig har en nøytral profil her. Liberalisme er et eksempel. Den er nøytral til både kjønn, alder og bakgrunn. Personlig frihet kan alle sette pris på, det er absolutt ikke noe bare unge, norske menn ser verdien av. Det samme argumentet gjelder lister ved valg eller styresammensetninger. Lite mangfold sender uheldige signaler utad, om målet er å tiltrekke seg det brede lag av velgere.
Et annet eksempel er kjønnsfordelingen blant lærerne i skolen. Om dagen er det omtrent tre ganger så mange kvinner som menn som underviser i grunnskolen. Fint og flott, det var tilfeldigvis flest kvinner som var best kvalifisert og dermed blir ansatt. Men, fullt så enkelt er det ikke hvis vi vil tenker mer helhetlig. Gutter trenger også rollemodeller, og en lærer som ser dem. Det viser seg at mannlige lærere er bra for gutter. Da er det ikke lenger slik at kjønn er irrelevant i ansettelsesprosessen, og det er gode grunner til å ofre noe formell kompetanse for å dekke behovet for mannlige lærere på skolen. Det blir viktigere enn om en lærer har B eller C på en eksamen.
I møte med statistikk og argumenter, sitter jeg igjen med at det er venstresiden som har truffet blink her, når den har konstatert at skjev kjønnsfordeling i mange tilfeller er et stort problem som aktivt må motarbeides. Dette har ingenting med såkalt ‘identitetspolitikk’ å gjøre – uansett hvor hardnakket de konservative på høyresiden måtte påstå noe annet. Argumentene er høyst rasjonelle, tuftet på vitenskap og virkelighetens verden. Kvotering? Ja, takk – i edruelige mengder!
