Det er varslet et voldsomt bondeoppgjør grunnet høyere kostnader og dermed lavere driftsmargin. Flyselskapet SAS sliter med kanselleringer og sure kunder. Hva har norske bønder og SAS til felles? De er begge subsidiert av staten.
I fjor var koronapandemien fortsatt ansett som en stor helsetrussel i de aller fleste land, og det var strenge innreiserestriksjoner. Slikt påvirker naturligvis flytrafikken, noe selskaper som Norwegian og SAS fikk merke. Et halvt år etter at flere land begynte å åpne opp og flytrafikken tok seg vesentlig opp, så har SAS fortsatt store problemer med kanselleringer, ombookinger og sure kunder, mens Norwegian til sammenligning har få problemer. Vi husker alle hvor nært Norwegian var til å gå konkurs i 2020, mens SAS lå trygt under vingen til den norske, svenske og danske staten. Så raskt kunne det snu, men er det tilfeldig?
Skjermdump: Privat
Som en ekstra verkebyll for SAS har det private flyselskapet Flyr kommet på banen, og de driver selvfølgelig rekordbillig med innenlands flyturer til så lite som 200 kroner. Jeg kan aldri huske å ha sett en SAS-billett for så lite penger selvom de er aldri så subsidiert. Dessuten ryktes det at Flyr tilbyr omtrent samme standard som SAS på økonomibillett, altså med inkludert kaffe og avis.
Teknologisk uvilje i landbruket?
Det samme gjelder antakelig atkører innenfor norsk landbruk. Enkelte bønder får statsstøtte for såkalt hesjing, som er en gammeldags og ineffektiv måte å tørke høy på. Men siden det er såpass flott og tradisjonelt, så må staten hjelpe til med å finansiere hesjing istedenfor at bøndene tilpasser seg og bruker maskiner til å presse høy til høyballer. Dette er den moderne måten å gjøre det på.
De norske bøndene som gjør alt de kan for å drive moderne teknologisk jordbruk er selvsagt fritatt fra kritikken, men de sliter sannsynligvis mindre med regnskapet enn de som skriker høyest om mer støtte i media. De som har hovedansvaret er politikere som legger detaljerte føringer for produksjonen, og betaler for at det skal utføres på den måten. Mange bønder er både tekniske og praktisk flinke multitalenter som kan forbedre landbruket hvis de får muligheten. Isteden kommer føringene ovenfra, med en modell og resultat som gir assosiasjoner til planøkonomien.
På New Zealand har landbrukspolitikken siden 1984 fungert annerledes. Bøndene får beskjed gjennom markedet på hvilke produkter som skal lages og finner deretter smarte og effektive måter å produsere produktet på. Både klimaet og øvrig politkk med velferdsstat i bunn ligner den norske modellen.
Det er nok mye som må endres politisk for at man skal kunne kutte ut subsidiene til landbruket, men det fremkommer tydelig at en annen mer markedsrettet modell kan være bærekraftig og faktisk gi bønder høyere fortjeneste. Visjonen bør være at Norge ikke trenger statssubsidiert flytrafikk eller landbruk, og at alle er tjent med at SAS og bønder styrer eget tilbud og innhold istedenfor at Staten er med og bestemmer.
