Når velferdsstaten har ansvaret for behandling, er det også den som har makten over hva slags behandling folk får.
Det statlige organet Beslutningforum har godkjent en ny pille til behandling for pasienter med cystisk fibrose. Dette illustrerer et sentralt problem knyttet til velferdsstaten. At den overtar makten fra pasientene.
I et fritt samfunn vil den enkelte forbruker ha kontroll på sine prioriteringer. Den enkelte kan velge hvilke medisiner og behandlinger som vedkommende ønsker. I de fleste tilfeller vil man nok tegne forsikringer med tanke på fremtidig sykdom. Det vil da være naturlig at det finnes ulike forsikringer med forskjellig innhold og omfang. Er man livredd for alt, tegner man en stor forsikring. Er man konservativ tegner man en annen forsikring enn om man er eksperimentell når det gjelder nye medisiner. Dersom man vil leve hardt og brutalt når man er ung uten tanke på fremtiden, så er det valget man tar.
I en velferdsstat er det annerledes. Vi skrev nylig om en handikappet som ble nektet en koppholder av NAV. I velferdsstaten tvinges menneskene til å betale en stor andel av sine penger i skatter og avgifter. For en medianinntekt i Norge så betaler man fort bortimot 25 000 kr i måneden rett inn i statskassen. Det er klart at dette gir mindre spillerom for å bestemme over egen helse og muligheten til egne innkjøp av medisiner.
Man blir avhengig av statens utdeling av medisiner. Dersom staten godkjenner dine ønsker, så er det bra for deg. Dersom staten ikke gjør det, så er du henvist til å prøve å skrape sammen noe privat på toppen av skatten du allerede har betalt.
For det er alltid de private som må rydde opp når staten ikke strekker til – for å redde de svakeste. Slik er velferdsstaten
