Velferdsstaten tar ikke særlig godt vare på dem som trenger hjelp.
NRK skriver dette: «Vi ser ikke at det er medisinsk nødvendig at du skal ha tilgang på drikke hele tiden», skrev Nav til handikappede Alexander. Da NRK tok kontakt, omgjorde de vedtaket.
Merkelig nok konkluderer noen av mine venner at løsningen er å stemme på andre partier slik at staten kan bruke penger på denne koppholderen. Det er selvsagt snilt tenkt, men løser ikke hovedproblemet.
I 2020 brukte det offentlige 262 milliarder kroner på sykdom og uførhet og 35 milliarder på sosiale stønader. Hvis vi tar utgangspunkt i omtrent 3 millioner som arbeider i Norge, så koster dette hver skattebetaler omtrent 100 000 kr. Den handikappede og NAV krangler om koppen koster 500 kr eller 1100 kr. Det er patetisk!
Dette handler ikke om man er snill eller ikke. Velferdsstaten lider under enorme systemfeil. Løsningen er da selvsagt ikke å kaste inn mer penger i et system som ikke fungerer. Det er å gjøre omfattende systemendringer.
Når jeg sier at jeg vil ha et helt privat velferdssystem, så spør folk alltid en variant av «om jeg ikke vil hjelpe dem som trenger?» Jo, en av grunnene til at jeg vil ha noe nytt og annerledes er fordi jeg vil hjelpe dem som trenger det. Et privat system vil selvsagt ikke være perfekt, men det er god grunn til å tro at det er bedre enn dagens smellfeite velferdsstat.
Det er flere grunner til dette. Det ene er at lavere skatter og avgifter vil gjøre at flere mennesker vil kunne få seg en jobb. De jobbene som ikke er lønnsomme i dag, vil bli lønnsomme, noe som senker terskelen for å delta i arbeidslivet. Dernest vil du få sunnere incentiver når det gjelder å motta ytelser. I dagens overføringssamfunn er det slik at sterke permanente grupper lettere kan definere seg som svake enn alle dem som faktisk sliter. For det tredje vil det komme varierte og gode private alternativer som vil fungere bedre enn det offentlige monopolet. I tillegg vil det at staten ikke lenger «tar ansvaret» føre til at private i større grad vil føle forpliktelse til å bidra, og siden de beholder mer av pengene selv, så vil de ha flere ressurser til å hjelpe.
Kanskje tar jeg feil? Kanskje vil ikke det private fungere så godt som jeg tror? Når vi har et system der hver og en av oss betaler hundre tusen til velferdssystemet og systemet ikke kan gi en handikappet en koppholder før negative medieoppslag truer, så bør man absolutt vurdere alternativene til den offentlige velferdsstaten.
