For å unngå å bli sendt tilbake til Ukraina må de, uansett hvor i Norge de befinner seg, reise til Råde, registrere seg som flyktning, melde seg til NAV for sosialhjelp, og deretter søke om et såkalt D-nummer, slik at de kan arbeide igjen. Dette skjer parallelt med at arbeidsgiverne har behov for deres arbeidskraft.
Dette gjelder typisk arbeidere i gartneri- og jordbrukssektoren, som i økende grad de siste årene har erstattet polakker med ukrainere, Hvorfor de har tatt plassen til polakker? Fordi liberalismen i form av fri flyt av arbeidskraft, varer og tjenester innad i EU/EØS, har gitt polakkene så høy levestandard at de ikke lenger trenger reise til Norge for å få anstendig betalt.
Opposisjonen raser og mener ukrainerne er utsatt for «systemidioti», ifølge NRK.
Problemet er bare at opposisjonen er like medskyldige i å ha skapt systemet som regjeringen. At ingen har husket på at de som var arbeidsinnvandrere plutselig ble flyktninger over natten, er like mye opposisjonen som posisjonens ansvar. At ingen politikere på Stortinget er for en friere flyt av arbeidskraft, også utover EU/EØS, gjør alle partier kollektivt skyldige.
Egentlig er denne historien en påminner om at kollektive beslutningsorganer ikke har kollektiv hukommelse. Ingen tok ansvaret, og sa dagen etter at krigen brøt ut «Hør nå her, var det ikke sånn at vi vedtok en lov en gang som nå vil ramme ukrainske sesongarbeidere? Kanskje vi skulle skyndte oss å gjøre noe med den?»
I en velferdsstat er det ingen som passer på oss fra vugge til grav. Velferdsstaten er ikke vår venn, tvert i mot. Velferdsstaten blir forbausende ofte til et systemdyr som tar bolig i oss, og blir vår verste fiende.
Så hender det heldigvis at det samme «dyret» snur seg mot staten, og ikke individet, men jeg kjenner ikke til mange tilfeller som dette: Året er 1941 og tyske okkupanter rekrutterer frivillige til fronten i Sovjet-Russland.
Unge, naive gutter ble lokket med å bli del av et ærefullt oppdrag, delta på spennende eventyr med grei betaling, kost og losji inkludert. Alle lokaler i fattigvesenet, den tids sosialkontorer, hadde plakater som lokket unge menn nederst på samfunnsstigen til er nytt og bedre liv i Division Wiking. Norske NS-politikere fablet endog om at norske soldater også skulle få betalt i form av okkupert land, og at Norge på den måten skulle bidra til å kolonisere Ukraina og Russland, når krigen var vunnet.
Problemet oppsto når krigen slettes ikke gikk etter planen, og et stort antall soldater var bundet av tidsbestemte årskontrakter. Det er mange beretninger om soldater som midt i de verste kamphandlingene spaserte fra skyttergraven til kompanikontoret, slang våpen og utstyr på bordet, og forlangte å reise hjem.
– Og det fikk de, mens de stakkars vernepliktige kollegene, som de hadde kjempet ved siden av, ble til slakt. Som kjent var det ikke tyskerne som tapte slaget på Østfronten, det var alle kompaniene tyskerne hadde samlet fra okkuperte land som kollapset, og som så dro tyskerne med seg til den totale undergang.
Jo mer autoritært et system er, jo mer byråkrati. Det er derfor grunn til bekymring når vi stadig oftere leser historier som den sesongukrainerne er rammet av. Kanskje kan vi håpe på at «dyret» i systemet en dag også blir velferdsstatens endelikt.
