Takket være Disney+ kan nå alle se ”Hamilton” uten å vente på å se forestillingen på scenen. Det er en svært spennende affære.
Lin-Manuel Miranda leste gjennom boken Alexander Hamilton av Ron Chernow og skrev den om til, av alle ting, en musikal. Ikke bare en musikal, men en musikal med rap som dominerende musikkstil. Den handler om en av USAs grunnlovsfedre, han som skapte en form for sentralbank og som var mest kjent for å ha blitt skutt i duell og å være på $10-seddlen.
Suksess mot alle odds
Rap og musikal ikke nødvendigvis en oppskrift på suksess. Det fungerte med ”One Night in Bangkok” fra musikalen Chess, men det var én sang. Andre forsøk har som oftest vært off-Broadway, det vil si med begrenset suksess. Det var lite overlapping mellom de to musikal- og rap-publikum, kunne det virke som.
Så hva er hemmeligheten til Miranda? I hovedsak er det fordi det er et svært godt håndverk som både musikal og rap-framføring, og fordi han forteller historien godt.
Musikalen som reddet Hamilton
Lin-Mauel Mirandas musikal kan egenhendig ha reddet Hamilton fra å bli fjernet fra ti-dollarseddelen av Obama-administrasjonen. Hamilton hadde fram til da vært en relativt perifer figur blant gunnlovsfedrene, men etter en oppsetning av deler av showet i Det hvite hus, fikk presidenten langt større sans for ham.
«Hamilton» dukket opp første gang i 2015, og brukte ett år fra spennende nykommer til landets mest ettertraktede show. Den forteller om Alexander Hamilton, en skotsk-fransk gutt født utenfor ekteskap på den lille karibiske øya Nevis, og som kom seg til New York.
Lin-Manuel Miranda er selv fra Puerto Rico, en karibisk øy som tilhører USA, men som halvparten av USAs befolkning ikke vet er amerikansk. Det er langt fra utenkelig at han derfor betrakter seg som en immigrant selv. Det er med dette utgangspunktet at fortellingen om Hamilton starter. For det at han er en uekte sønn og innvandrer hamres inn showet igjennom. Dette gjør at det er lettere å få tilknytning til ham enn til de andre, som ble født med sølvskje i munnen, som oftest holdt av en slave.
Vi blir tidlig introdusert til de fleste store navnene. Hamilton kommer fattig til New York, studerer, møter Aaron Burr, blir kjent med flere grunnlovsfedre og er med på å starte gnisten til en revolusjon i New York, alt innenfor en magiske sangen ”My Shot”. Deretter fyker historien videre med USAs uavhengighetskrig, Hamiltons privatliv og andres refleksjoner. Men det går ikke spesielt lang tid før du blir påminnet om at dette er Hamiltons historie. Og det er Hamilton, og erkefienden Burr, som har mest utvikling.
Hva med historien?
Man kan knapt sparke inn åpnere dører enn den der det står at musikaler har et lemfeldig forhold til historien. Slik er det også her. Det kommer spoilere nå, men ettersom det vi snakker om er historiske hendelser får det stå til. I Hamilton får vi møte tre av Schuyler-søstrene, men de var til sammen 14, hvorav syv som overlevde barndommen.
Én av dem, Angelica, synger at hun ikke kunne bli sammen med Alexander Hamilton ettersom hun måtte gifte seg rikt for å redde familien. Det er ikke historisk korrekt, ettersom familien var svært rik i utgangspunktet, og broren, Philip J. Schuyler, sto for kontinuiteten i familien.
Vi får også se tragedien om at sønnen til Hamilton, Philip, dør i duell, men de andre syv barna til Alexander og Eliza Hamilton blir ikke nevnt. Seks av dem hadde svært lange og gode liv. En god del av møtene mellom Burr og Hamilton er konstruert for å få frem poenget at de var fiender, men i realiteten var det Thomas Jefferson som var Hamiltons rival.
Det kanskje morsomste poenget er likevel tilstedeværelsen av kong George III av Storbritannia. I tillegg til å ha den beste sangen, har han også en stor krone, overdreven påkledning og trekk av galskap. Han nærmest fråder over frekkheten til sine tidligere undersåtter.
Ettersom George III var en parlamentarisk monark med få faktiske rettigheter, og ettersom George III ikke egentlig ble gal før 1810, er dette naturligvis mest en refleksjon på hvordan amerikanere forstår historie, og i den er det ofte et likhetstegn mellom monarki og totalitær styreform. Men vi tillater svært mye fordi han er rasende festlig.
Ellers er det ganske åpenbart hvem som er hvem. George Washington er mer voksen enn alle andre, og han ser det store bildet. Hamilton er boksmart, men litt klønete diplomatisk. Jefferson er en showmann og en manipulator man bare må like. Madison er litt kjedelig. Adams og Franklin er ikke engang med. Men tross alt er dette en musikal, og til å være det greier den seg overraskende bra.
Vellykket og neppe sjokkerende
Fortellingen om Hamilton er detaljert fremført, og med noen få unntak er samtlige skuespillere av minoritetsbakgrunn. Noen av dem er gamle venner av Miranda, andre ble med senere, men alle er gode. Likevel kan det virke pussig for folk som er vant til å se både Jefferson og Washington i langt blekere utgave. De få hvite skuespillerne er enten en spyttslikkende herold, en ubrukelig general eller kong George III av Storbritannia. Bad guys alle tre. Selv om dette virker litt blacksploitation, sitter det som et skudd. Du tenker ikke på det spesielt lenge.
Grunnen til det er den detaljerte personkjemien. En av de tidligste låtene, ”My Shot”, introduserer oss til alle hovedpersonene, og det virker troverdig. Deres fortellinger om USAs unge historie varierer naturligvis fra person til person. Burr står utenfor og irriterer seg over at han ikke får se inn. Jefferson kjemper med nebb og klør mot statlig kontroll over finansene. Hamilton er, sammen med Mulligan og Laurens (og Burr, til hans forsvar) tidlige abolisjonister som prøvde å få fjernet slaveriet.
Musikal etter alle kunstens regler
Når man skal filmatisere en musikal, er det vanlig å ha et enklere show der noe av både scenografien og koreografien (bakgrunnen og dansingen for ikke-innvidde) blir tonet ned av produksjonshensyn. Sånn er det også her. Scenografien er stort sett den samme hele tiden, i motsetning til det dominerende landskapet med skip og bygninger som kommer opp og ned på Broadway. Fordelen med dette er at det blir mer fokus på sangene og mindre på showet.
Og det er mange av sangene. Selv om «Hamilton» er mest kjent for sin rap-stil, er det mange rene sanger og mange sanger i grenseland mellom de to. Kanskje mest kjent er sangene til Eliza Hamilton, både ”Helpless” og ”Burn”, som er vakre sanger for sin egen del, om enn kanskje litt naive. Den sangen som bruker lengst tid på å gå ut av hjernen din er en av de tre variantene til kong George III (Jonathan Groff), vekselsvis ”You’ll Be Back”, ”What Comes Next” og ”I Know Him”. Det er perfekt sekstitalls tyggegummipop av en amerikaner som har jobbet lenge med engelsk overklassespråk. Greier du å unngå å like den, er du et bedre menneske enn jeg.
Men hva så med rap-delen? Delvis brukes den som såkalt resitativ, det vil si den delen av en opera eller rockeopera som er «snakkesang» mellom ariene. Dette er her historien drives videre, mens ariene er der vi virkelig får høydepunkter. Samtidig er noen av de beste bidragene rap. Her er alle svært gode, men Daveed Diggs er briljant som både Lafayette og Thomas Jefferson. Renée Elise Goldsberry greier mesterlig å synge best og rappe nest best av alle. Det er mange høydepunkter. Det som gjør sangene så bra, er at rytmen beveger seg, man får tyngden på forskjellige steder og hovedrapperen har et glimrende samspill med både andre skuespillere og med ensemblet, som korer flott. Selv er jeg ingen større fan av rap, men dette sitter som et skudd.
Hamilton er så absolutt verd å få med seg dersom du er nysgjerrig på amerikansk revolusjonshistorie, musikaler eller bare liker en god filmopplevelse.
