Den ukrainske post-apokalyptiske antikrigsfilmen fra 2019 føles smertelig ekte i dag.

Atlantis
Ukraina 2019
Regi: Valentyn Vasyanovych
Tilgjengelig på Filmoteket, SF Anytime, iTunes, Google Play, m.fl.

Når krigen er over

Donbass, 2025: Et år har gått siden Ukraina vant krigen mot Russland. De gamle soldatkameratene Ivan og Sergej fortsetter sine skyteøvelser og går til jobb på smelteverket. Å finne seg til rette i freden er lettere sagt enn gjort. Verden etter krigen er utbombet, smadret, konkurs, forgiftet, sønderskutt. Ivan begår tidlig selvmord, og smelteverket blir nedlagt. Sergej må finne seg noe annet å gjøre. I dette golde, døde, voldtatte landskapet finner han seg en jobb som vannsjåfør. Selve naturen er forgiftet, knapt beboelig. I lange, dvelende kamerainnstillinger kjører Sergej på de berømte mudrete veiene, lastet med vann til de andre menneskene i dødssonen. Her er soldater og her er frivillige som rydder opp etter krigen. Her er massegraver og menneskene som åpner dem, graver opp og identifiserer likene for å gi dem en ordentlig begravelse, russer som ukrainer. Katja er en av disse frivillige, opprinnelig arkeolog, men som nå beskjeftiger seg med atskillig nyere historie. Sergej møter Katja på en øde muddervei, bilen har brutt sammen og må taues til nærmeste by. Han ser henne og kollegene fra organisasjonen Den sorte tulipan i arbeid og bestemmer seg for å hjelpe til. Hva annet er det å gjøre?

En stillferdig, ensom film

Filmen er ikke preget av store hendelser eller store ord. I dette ødelagte landskapet beveger Sergej seg rundt, store deler av filmen uten å si et eneste ord. Filmen består av lange innstillinger, ofte skjer noe rett foran kameraet, mens noe helt annet skjer i bakgrunnen, og du bør følge med på begge deler for å få med deg hele scenen. Det er tidvis litt krevende, særlig om du som meg ikke kan ukrainsk og derfor må lese undertekstene. Men det gir deg en sterk følelse av autentisitet: I virkeligheten skjer også ting parallelt. Noe skjer i forgrunnen og hele liv leves i bakgrunnen for ditt blikk. Alt er i den store sammenhengen like viktig. Disse lange innstillingene – det er visstnok 28 av dem, i en film på over halvannen time – kan gjøre deg som tilskuer utålmodig, du ønsker at noe avgjørende skal skje, men ingenting skjer. Sergej kjører videre. Den brennende bilen fortsetter å brenne. Og du får tid til virkelig å se hvert eneste kulehull i huset og alle restene av livet som ble levd der for en evighet siden, før krigen; for bare et par år siden, før undergangen. Det er en ensomhet gjennom hele filmen, der disse overlevende menneskene forsøker å krafse til seg en tilværelse, kanskje en mening, i ruinene av dette ukrainske (eller sovjetiske?) Atlantis, det som ikke lenger er.

Atlantis og de druknede

Om tittelen refererer til den tapte drømmen om Ukraina, eller om det siktes til Sovjetunionen, er for meg vanskelig å avgjøre. Uansett er det noe ugjenkallelig tapt, noe som har gått i stykker. Slike krigsberetninger er det utallige eksempler på, både innen film og litteratur. Primo Levi, den italienske auschwitzoverleveren, skrev mot slutten av sitt liv boken The Drowned and the Saved (1986). I Levis erfaringsunivers var de druknede dem som ikke overlevde konsentrasjonsleiren. De mistet alt håp og all retning og gikk fort til grunne. I Atlantis ser vi disse «druknede» helt konkret som de halvråtne, halvmumifiserte likene fra massegravene, men også i Ivan, som teknisk sett overlevde krigen, men som ikke varte lenge i freden. Hele forfatterskapet til Erich Maria Remarque kan sies å handle om det samme, om de skadeskutte menneskene som etter krigen forsøker å finne tilbake til noe de kan leve for. Alain Resnais’ klassiker Hiroshima Mon Amour (1959) handler om to desperate mennesker fra hver sin ende av Andre verdenskrig og deres higen etter kjærlighet, nærhet, menneskelighet, etter krigens redsler for dem, i Frankrike og i Japan. Der filmen Atlantis toner både inn og ut med scener filmet med varmekamera er også Sergej og Katja varmesøkende, ensomme mennesker, som finner hverandre i det Sergej kaller «et reservat for mennesker som oss».

2019 vs. 2022

Filmen ble lansert i 2019, og fikk en rekke priser, fremst av alt beste film på Horizons-utvalget ved filmfestivalen i Venezia. Den var også Ukrainas kandidat til Oscar, men endte med å ikke bli nominert. Tre år senere ville den antakelig ha rasket med seg det meste av hva som står og går av prestisjefylte filmpriser. Selv i 2019 var nok filmen relativt virkelighetsnær. Hovedpersonene spilles ikke av skuespillere, men av mennesker som på mange måter ligner rollene sine. Sergej spilles av Andrej Rymaryk, veteran fra donbasskrigen og frivillig for den ukrainske organisasjonen Come Back Alive, som støtter det ukrainske militæret. Ludmilla Bileka, som spiller Katja, er i virkeligheten akuttmedisiner (paramedic), men begge må sies å gjøre svært gode roller i denne filmen. Men om den var virkelighetsnær i 2019 føles den nå nesten som en dokumentarisk featurefilm. Den er til alt overmål filmet utenfor Mariupol, som sikkert var ille nok i 2019, men som i 2022 må sies å være atskillig bedre kjent, og hvor vi fortsatt venter på verifiserte rapporter om hvordan 2022-krigen har gått ut over byen (men Butsja-massakren tyder på at vi ikke har noe godt i vente). Man må stadig minne seg selv om at dette er en postapokalyptisk fiksjon, hvor alt er nøye utvalgt for å stilles til skue, for ikke helt å miste pusten. Denne filmen fortjener en relansering.  

PS: Russiske eller ukrainske transkripsjonsregler er ikke innenfor mitt kompetanseområde. Jeg transkriberer derfor etter eget forgodtbefinnende i samsvar med hva jeg mener flyter godt i en norsk tekst. Regissørens navn har engelsk transkripsjon fra imdb.com.