Henrik Bejke er gått bort. Han var tidligere ordfører i den svenske liberalistiske foreningen Frihetsfronten og mangeårig redaktør for tidsskriftet Nyliberalen. Bejke var ikke karismatisk eller en folketaler. Han var imidlertid alltid der, med all sin kunnskap og erfaring. Få har brukt så mye tid på de frihetlige idéene som ham. Han var alltid en svært interessant samtalepartner. Jeg traff ham på noen internasjonale konferanser, men først og fremst gjennom Frihetsfrontens sommerseminar som jeg deltok på et titalls ganger. Det var alltid en fornøyelse!
Istedenfor at jeg skal skrive en lang tekst, så er det mer interessant hva noen svenske frihetsforkjempere som kjente ham bedre, skriver om ham. Johan Norberg og Mattias Svensson har velvillig gitt oss tillatelse til å publisere sine minneord fra Facebook.
Johan Norbergs post:
Det pleide å begynne med Bejke.
Han var ikke alltid den første personen man traff når man søkte seg til den libertarianske sfæren, men det var alltid der man til slutt havnet, for ingen hadde hans uendelige tålmodighet og encyklopediske kunnskap om bevegelsen, dens idéer og dens minst barnevennlige anekdoter. Om man som nybegynner grublet over hvorvidt et privat brannvesen ville fungere eller hvilke rettigheter roboter burde ha om de fikk bevissthet, var det han som kunne komme med en timelang utlegning om et anarkosyndikalistisk kollektiv som eksperimenterte med det i Catamarca, eller om en obskur science fiction-novelle som handlet om akkurat det, forfattet av kvinnen som var gift med den første nyliberale borgermesterkandidaten på Castle Island, eller hva det nå var. For Henrik Bejke var en liberal Wikipedia før Wikipedia.
Tenk så at han kombinerte dette med den godhjertede misjonærens patos, en vidunderlig absurd humor og en fullkommen bekymringsløshet overfor dumme spørsmål, nerder, særinger, eksentrikere og drukkenbolter, så forstår dere at det var mange av oss som en gang i tiden ble innsosialisert i den libertarianske bevegelsen gjennom å diskutere mange, lange og sene timer med Henrik Bejke.
Jeg laget tidsskriftet Nyliberalen med ham i flere år på begynnelsen av 1990-tallet, og da det var før vi hadde e-post, møttes vi nesten daglig og byttet utskrifter og disketter og diskuterte og utformet tidsskrifter. Han la ned sin sjel og alle sine tekniske ferdigheter i det arbeidet, og var alltid full av oppslag. Oppstod det et tomrom kunne han på et øyeblikk fylle det med tekst, spøker, eller et bilde han hadde tatt selv. Gjerne av det ikke barnevennlige slaget om man ikke rakk å protestere.
Det vil kanskje overraske noen, men til å være en ganske så anarkistisk libertarianer, som gjerne trakk ideologien sin til sin ytterste konsekvens og ikke nølte med å stå på leiekontrakten til den ulovlige klubben Tritnaha, så var mitt samlede inntrykk at Bejke var så utrolig…tja…snill. Uten baktanker, skjulte agendaer eller vonde ord om noen som ikke var tilstede (om det ikke var en politiker). Han brukte aldri kunnskapen sin til å vise seg eller sette noen på plass, men bare for å fortelle og tålmodig forklare det han så som den eneste moralsk rettferdige politiske filosofien, om og om igjen, for enhver søkende person som nettopp hadde kommet inn døren – og for en og annen politikonstabel som nettopp hadde slått den inn for å sette ham bak lås og slå.
I dag fikk jeg beskjeden om at denne legenden har forlatt oss. Jeg savner Henrik og alle de bisarre anekdotene hans, men først og fremst føler jeg med de nerdete nysgjerrige ungdommene som i dag er der jeg var da, som leter etter svarene på et vanskelig spørsmål, eller lurer på hvordan noe egentlig begynte, og er redde for å fremstå som dumme. Hvor skal de vende seg nå som Henrik Bejkes barstol står så ubønnhørlig tom?
Mattias Svenssons post:
”Mnja, det er jo suvverrrent!”
Når vi enkle Blekinge-MUFere kom hjem fra Frihetsfrontens sommerseminar i 1993 hadde vi mange inntrykk å bearbeide. Vi hadde truffet rockestjernen Christian Gergils, lederen for Frihetsfronten som hadde solgt sprit på Drottninggatan og sendt piratradio. Vi hadde truffet den überkule og kjederøykende John-Henri Holmberg, hvis bok ”Befria människan” var så frihetlig at Moderaterna brant dem opp. Vi hadde diskutert til langt på natt med den livlige og da 83-årige professoren i samfunnsøkonomi Sven Rydenfeldt. Vi hadde drukket Vino Tinto og sunget ”Stoppa matchen” (og fått nattlige aktiviteter avbrutt av talekor med dette budskapet).
Foto: Bent Johan Mosfjell
Men den vi imiterte på hjemveien (og aldri har kunnet slutte å imitere deretter) var Henrik Bejke.
Om jeg noen gang skriver mine memoarer eller en bok om den nyliberale bevegelsen i Sverige, kommer ett kapittel til å hete ”Det pleier å begynne med Henrik Bejke” (et nikk til ”It usually begins with Ayn Rand” som handler om den amerikanske libertarianske bevegelsen).
Bejke, som alle kalte ham, var ikke den som utmerket seg. Han søkte ikke rampelyset eller bekreftelse. Men han var alltid tilstede for den som var ny i frihetlige bevegelser som Frihetsfronten og Fria Moderata Studentförbundet. Han var prestisjeløs og hadde alltid tid – og han kunne dersom man spurte fortelle om alt mulig og en hel del umulig. Han kunne libertarianismens filosofi, men også dens personligheter og karakterer ut og inn. Han kunne også det meste om James Bond-filmer og om obskur kultur. Det var via Bejke jeg på det da relativt nye kommunikasjonsforumet internett en gang i tiden fikk bildebevis på at det finnes mennesker som tenner på å kle seg ut som hester.
I blant kunne han nesten for mye for sitt eget beste. En gang rundt 1996-97 da det var internt bråk i Studentforbundet, gjorde vi feilen å spørre Bejke om hva konflikten handlet om. Bejke begynte en gang på 1970-tallet, og hadde to timer senere bare kommet til omkring 1983, og da vi forsøkte få fart på fortellingen, sa han at ”Jeg må jo få lov til å sette ting i sammenheng.”
Mange begavelser hadde han, men hurtighet var ikke en av dem. Med sin sedvanlige grovkornede humor og selvdistanse fortalte han om vennen som hadde innsett at det ikke var Bejke som hadde skutt Olof Palme, ”ettersom vitneskildringene beskrev at gjerningsmannen løp fra stedet”. Uttrykket ”dette gjør jeg på tjue minutter” ble bevinget blant oss som laget tidsskriftet Nyliberalen sammen med ham. Innimellom tok det lengre tid enn som så.
Tid hadde han som sagt alltid. Til venner og bekjente såvel som til stadig nye generasjoner, og til rare og morsomme innfall. Det sørgelige er at den tiden nå har tatt slutt. På fredag mistet vi Henrik Bejke, og beskjeden nådde meg i dag. Det er en sorg, og som Johan Norberg rakk å skrive før meg: ”først og fremst føler jeg med de nerdete nysgjerrige ungdommene som i dag er der jeg var da, som leter etter svarene på et vanskelig spørsmål, eller lurer på hvordan noe egentlig begynte, og er redde for å fremstå som dumme. Hvor skal de vende seg nå som Henrik Bejkes barstol står så ubønnhørlig tom?”
Men når jeg i løpet av dagen har tenkt tilbake på Henrik og de stundene vi har fått sammen, har jeg blitt rammet av en nærmest upassende munterhet. Han kunne levendegjøre både skrøner og virkelighetsbaserte hendelser slik at de festet seg i minnet. Som de vaktene han jobbet med på Rosenbad. En morgen sitter en yngre vakt på en benk i garderoben, ikke helt våken. Da går en eldre mann frem og promper så det smeller rett i ansiktet hans. De viser seg å være far og sønn.
Man hadde det aldri kjedelig i Bejkes selskap, og jeg sitter til og med nå med en liten tåre i øyekroken fra både sorg og latter. Henrik Bejke har forlatt oss, men i våre hjerter kommer han enda til å leve lenge.
P.S. Og som ved en tilfeldighet dukker det opp et FB-minne som sier så mye om hvem Bejke var og hvorfor vi elsket ham. D.S.
De to minneordene er oversatt til norsk av David Oftedal.
