Som de fleste andre nordmenn har jeg reagert voldsomt på Putins voldtekt av Ukraina og stiller meg spørsmålet: Hva kan jeg gjøre for flyktningene? Denne krigen kan med en viss sannsynlighet ende med 100.000 flyktninger til Norge.
I Norge i dag ligger det 26.000 ledige boliger til salgs på Finn.no, 13.000 til under fire millioner kroner, i tillegg kommer 6.000 boliger til leie, som koster mindre enn 12.000 kroner i måneden. Boliger dyrere enn dette går neppe til ukrainerne. Mange av disse boligene vil bli overtatt av andre grupper: unge, nyskilte og andre innvandrere. Det sier seg selv at vi nå må få flere rimelige boliger raskt ut i markedet.
Myndighetene håndterer midlertidig innkvartering relativt greit: Norge har 65.000 hotellrom, et stort antall gymsaler, mange delvis ubenyttede bygg, og utleieboliger. Jeg er likevel bekymret for vår evne til å innkvartere ukrainske familier om et halvt år. Midlertidig innkvartering er midlertidig.
Personlig kunne jeg tenke meg å rive terrassen min og raskt bygge en 55 kvadratmeter leilighet for en ukrainsk familie. Men vi er nå blitt et så gjennomregulert samfunn at dette i praksis er umulig. Jeg frykter at vi har skapt et monster av et samfunn som ikke takler kriser.
For det første ville jeg ikke fått lån, fordi den «blåblå» regjeringen regulerte finanslivet til nordmenn hardere enn tyskerne i mellomkrigstiden. Kravet er at man må låne mindre enn fem ganger inntekt, uansett hvor mye markedet skriker etter boliger, og uansett hvor mye sikkerhet man kan stille.
Selv om regjeringen midlertidig skulle si ja til at man kan låne mer enn fem ganger inntekt, så er plan- og bygningsloven så rigid at man får vondt i magen bare av å tenke på de prosessene den medfører.
Først hadde jeg måttet betale 100.000 kroner for å få tegninger fra en autorisert byggmester eller arkitekt. Som privatperson har jeg ikke lov til å tegne plantegninger og få godkjenning i kommunen. Selv om jeg kan bygge så visuelt skånsomt at naboer ikke vil se at jeg har bygget på. Man må gjennom de vanlige prosessene, som lett kan ta ett år, med store muligheter for at saken ender hos statsforvalteren med byggeforbud som resultat.
Mitt håp er at kommunene nå får frihet til å godkjenne denne type boliger administrativt og at statsforvalteren får instrukser om kun å behandle saker det er tungtveiende grunner til å se nærmere på.
Jeg har henvendt meg til tre banker med tanke på følgende idé: At en gruppe personer med solide formuer kausjonerer for å kjøpe leiligheter i et bygg i sentrum, som vil egne seg for barnefamilier på flukt. Hvis vi var 10-15 personer som gjorde dette, ville sjansen for at lånet ble misligholdt være minimal. Bankene mente dette bare ville være mulig under vanlige betingelser, dvs stiftelse av et aksjeselskap, og stille mellom 25 og 40 prosent egenkapital. Med så stive betingelser vil en slik idé aldri bli gjennomført.
Det er slutt på den tiden da man kunne (som jeg gjorde på 90-tallet) kausjonere for 15 prosent av en boligverdi med pant i en annen leilighet og få lån. Nå er det en sikkerhetstenkning rundt finansiering som rett og slett ikke er kompatibel med en krise.
Det er leit. Sannsynligvis kommer det vel en eller annen statlig ordning som går mye tregere enn om man fikk la markedet bestemme. Jeg er virkelig bekymret overfor situasjonen vi står i. Ukrainske flyktninger med barn kan ikke bo på hotellrom i en liten evighet.
Inntil videre har jeg meldt meg som flyktningguide. Jeg tror nok jeg får ekstra god kontakt med ukrainere, fordi de fleste av dem ikke kan fordra byråkrati, kommunisme og fascisme.
