IEA (det internasjonale energibyrået) foreslår ti tiltak for å redusere oljeforbruket i verden. Tiltakene er tilforlatelig intuitive og forståelige for de fleste. De er dog ikke spesielt intelligente. Her er listen:
- Redusere fartsgrenser på motorvei med ti km/t eller mer (reduserer energiforbruket)
- Jobbe mer hjemmefra (redusere transportbehovet)
- Bilfrie søndager i store byer
- Billigere offentlig transport og mer insentiver til elektrifisert mikromobilitet
- Alternerende kjøredager for biler (datokjøring)
- Insentivere samkjøring og bildeling
- Insentivere mer effektiv bruk av tungtransport
- Insentivere hurtig- og natttog i større grad
- Unngå unødvendige forretningsreiser
- Fremskynde adopsjon av elektriske biler
Det første tiltaket er lite aktuelt i Norge, ettersom fartsgrensene allerede er om lag der de anbefales. Det andre tiltaket er en no-brainer, og ordner seg ganske sikkert på egen hånd ettersom energiprisene øker og flere arbeidsplasser har gjort seg erfaringer med hjemmekontor. Det er ganske sikkert ulik effekt ulike steder, så her er det lurt å la hver enkelt arbeidsplass og arbeidstager avgjøre selv. Vi får med god vilje tro politikerne ikke finner på å påby slikt.
Bilfri søndag for dummies
Det tredje tiltaket er imidlertid mer irriterende enn det er nødvendig, og illustrerer en felle velmenende sentraldirigenter ofte går i: det fremstår som de på død og liv må innføre tiltak som er enkelt synlige og merkbare, muligens for å vise at de gjør noe. Det kan virke som de knapt vurderer opp mot alternativer før de stiller seg bak unødvendige og inngripende tiltak.
På spørsmål fra E24 sier Ola Elvestuen i Venstre at han støtter flere av tiltakene, som bilfrie søndager. Entusiasmen fra Elvestuen illustrerer et tunellsyn mange politikere tillegger seg. Det er lettere å peke på enkle årsak/virkning-sammenhenger som er synlige for alle, som å forby bilkjøring på søndag og dermed intuitivt redusere trafikktrykket med all søndagskjøringen, enn å la naturlige prismekanismer virke i bakgrunnen og derigjennom redusere bilkjøring litt hele uken. Det siste ville ha heldige effekter på kø, veikapasitet og effektivitet. Bilfri søndag skaper derimot en kunstig flaskehals vi ikke hadde fra før, og som det er enkelt å se for seg vil kompenseres for på ukens øvrige dager. Romantisering av trygg aking i Oslos bygater fra oljekrisen på 70-tallet er det nærmeste vi kommer noen begrunnelse for å gripe inn med tvangstiltak i stedet for å la prismekanismen virke på egen hånd.
Høye priser signaliserer knapphet, og reduserer forbruket fleksibelt og desentralisert. For tiden er det knapphet på energi i alle former, og prisen på energi reflekterer dette og signaliserer in no uncertain terms til forbruker at akkurat nå er det verdt å prioritere litt strengere enn normalt.
Bilfri søndag er et tulletiltak. Det bidrar i beste fall til å redusere drivstoffetterspørselen på en inngripende og lite fleksibel måte. I verste fall er det en ren ulempe som påføres alle uten å redusere stort av etterspørselen på egen hånd.
Sentralkomitéen for hva du kan gjøre på ulike ukedager
Alternerende kjøredager (datokjøring) vil insentivere samkjøring og bildeling, så man kan kanskje si tiltak fem og seks er internt konsistente. Imidlertid har allerede prismekanismen samme effekt som tiltaket, og tilbyr samtidig fleksibilitet som politikernes sentraliserte trafikkreguleringsvirksomhet ikke gjør. Mange kan kanskje kjøre med naboen om han har bilskilt som ender på riktig tall slik at han kan kjøre på onsdag, men det kan også fint tenkes at kompisen som har riktig bilskilt bor så langt unna at han må kjøre en betydelig omvei for å plukke deg opp. Det eneste vi oppnår er at politikere får utløp for sitt allstedsnærværende behov for å kontrollere andre i detalj hele tiden.
La oss samtidig nevne at politikerne har gjort mye for å ødelegge for fjerde tiltak (mikromobilitet) allerede, ved å ha et strengt regime for fartsgrenser for sparkesykler (de må omprogrammeres for bruk i Norge), tåpelige krav eller de-facto forbud mot innovative innretninger som smidige, selvbalanserende enhjulinger, og ikke minst Oslos fullstendig ko-ko kvoteregime for utleie av elsparkesykler. Samtidig forsøker vegtrafikkloven å tvinge alt inn i malen for enten tråsykkel eller moped, slik verden var for tredve år siden. Det er lite rom for fleksibilitet eller mellomting noe sted. Trangen til å regulere er kanskje for sterk? På åttitallet var det forbudt å stå på rullebrett (uten motor!), og tiåret før fikk du ikke lov å eie farge-tv.
Vi bør kanskje glede oss over at sparkesykler er lov i det hele tatt.
Fri oss fra politikernes kontrollbehov
Folk prioriterer bedre selv, fordi de kjenner sine liv, behov og prioriteter bedre enn Ola Elvestuen gjør fra sin stortingsplass. Det er mulig bilfri søndag passer Elvestuen godt, men det er ikke sikkert det forholder seg slik for alle andre.
Om vi lar prismekanismen virke i fred, kan alle prioritere selv.
Livet er bedre uten politikk.
