Selv om mennesker har like rettigheter, er det viktig å være klar over at mennesker har ulik verdi.
En av de viktigste lærdommene innen økonomi er subjektiv verditeori. Det betyr at en ting har verdi for noen og ikke i seg selv. Det betyr også at samme ting har ulik verdi for ulike mennesker på ulike tidspunkt og i ulike situasjoner. Til en stor grad gjelder dette også for mennesker. La meg gi noen overbevisende eksempler.
Min pappa har større verdi for meg enn han har for deg. Et barn har større verdi for en mor enn det har for en fremmed. En god venn har større verdi for deg enn en du ikke kjenner. Ditt største forbilde har større verdi for deg enn en du virkelig misliker.
Dette er ikke unaturlig eller galt. Det er dypt menneskelig. Mennesker med normale følelsesreaksjoner tenker på denne måten.
Det løser i tillegg en rekke moralske problemer. Filosofer liker å konstruere hypotetiske eksempler for å få deg til å tenke over ting og samtidig vise deg at du ikke er et moralsk menneske. Et eksempel er en situasjon der man må velge mellom å redde en god venn (eller kjæreste eller familiemedlem) eller fem eller flere fremmede. De som redder sin gode venn skal få dårlig samvittighet fordi de ikke redder flere mennesker, men «ofrer» dem av hensyn til sin egen egoisme. Det er ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for slike valg. Du velger den handlingen som har størst verdi for deg. Din venn har større subjektiv verdi for deg enn alle de fremmede til sammen.
Legg merke til at eksempelet ikke handler om å drepe fem for å redde en, men unnlate å redde dem. I tilfeller med drap slår rettighetene inn. Siden alle har lik rett til å ikke bli drept, så har du ikke rett til å drepe disse fem. Jeg går ikke nærmere inn på rettighetsutfordringer siden denne artikkelen handler om verdier knyttet til mennesker, ikke en drøfting av rettighetenes nyanser.
Om å ofre andre mennesker for ditt ønske om ren natur
Mennesker både bør ha ulik verdi for andre mennesker og de har ulik verdi for andre mennesker. Selv de som ønsker at mennesker skal ha lik verdi, gir dem ulik verdi i sitt eget sinn, med påfølgende dårlige samvittighet. Dette har noen konsekvenser som er viktige å være klar over.
Jeg er opptatt av miljøvern og at jorden skal være grønn, vakker og ikke ødelegges. Det skyldes selvsagt til en stor grad at jeg er rik. Rike mennesker gir naturen og dyr høy verdi fordi våre andre behov er dekket. Dette er en av grunnene til at jeg mener at markedsøkonomi er viktig både for naturen og dyrevern. Markedsøkonomi gir økt rikdom og det påvirker menneskers verdivurdering av disse godene.
Grunnen er enkel. Jeg tror nesten alle foreldre ville ødelagt den siste av en planteart eller drept det siste dyret av en dyreart, hvis det var nødvendig for å redde sine barn fra sultedøden. Selvsagt. Ens egne barn har større verdi enn en plante eller et dyr. Når barnet derimot har sine behov dekket, og vel så det, så vil man selvsagt ta det med på tur ut i vakker natur.
De samme menneskene gir imidlertid liten eller ganske liten verdi til mennesker som de ikke kjenner. Naturlig nok. Uansett hvor gode de måtte være eller hvor mye solidaritet som de har i seg. For eksempel bruker mange mer penger på sitt elskede kjæledyr enn på en fattig ukjent i et land langt unna. Din søte katt eller hund har større verdi for deg enn ukjente mennesker.
Siden mennesker er nærmest sine egne verdier, så betyr det at andres verdier har mindre verdi. Rangereringen er enkel:
1) Egen familie og nære venner.
2) Naturen og et rent miljø
3) Andre mennesker langt unna som man ikke kjenner.
Så derfor kan man ofre andres velstand av hensyn til egne prioriteringer. Hvis man er opptatt av klimaendringer, er det viktigere å oppnå reduksjon i CO2-utslipp enn at en ukjent fattig skal få et bedre liv. Jeg diskuterer ikke her gleden av symbolpolitikk som ikke virker slik som kutt i Norge istedenfor der man får mer reduksjon i CO2-utslipp for pengene. Likevel bør det nevnes at det mennesker handler ut fra og vurderer ting ut fra, er hva de tror er et resultat, ikke hva som faktisk er resultatet.
Andre eksempler på at andre mennesker har liten verdi
Dette gjelder selvsagt ikke bare naturvern. Det gjelder generelt. Andre menneskers behov har mindre verdi for deg enn din egen tilfredsstillelse. Det forklarer hvorfor de fleste mener at det offentlige skal bruke mer penger på det de selv vurderer som viktig. Det forklarer også hvorfor man er mot kutt i ting man selv liker, men ikke har så mye mot kutt i det som gjelder andre mennesker.
Litt forenklet kan man si at forskjellen mellom den såkalte høyresiden og den såkalte venstresiden mener ikke handler om synet på om staten skal bruke penger på eller hvor mye de skal bruke. Det handler om et ulikt syn på hva slags mennesker som er verdifulle. Dette inkluderer selvsagt interessene og synspunktene til disse menneskene. Og at nesten alle fraviker «prinsippene» hvis det dukker opp et konkret tilfelle som rammer et menneske som har høy verdi for dem.
Og det at man ser et ansikt eller blir kjent med noen, gjør at de får høyere verdi for dem. Dette forklarer hvorfor man ikke har noe imot å sende ut en ansiktsløs asylsøker, men at man selvsagt ikke kan sende ut noen man er blitt kjent med gjennom tv. Dette forklarer hvorfor selv den mest hardbarkede «kriminelle må få mye strengere straff»-personen, plutselig idømmer lav straff når han er meddommer. Man ser jo da den tiltalte og den blir da et menneske med høyere verdi for en selv, og ikke bare en ukjent uten verdi.
For nesten alle mennesker har gode sider, og når man blir kjent med dem, så blir denne siden ved dem tydeligere. Og de får høyere verdi for oss.
La meg nå komme med en viktig nyanse. Det jeg skriver om er én del av hva som påvirker mennesker og dets handlinger. Det er selvsagt mer komplekst. Det er imidlertid nødvendig å fremheve verdien av menneskers verdi for å få frem verdien av menneskers verdi.
Liberalister er intet unntak når det gjelder dette. Det er tydeligst hos dem som er mot innvandring fordi de tror det koster penger for skattebetalerne. Personlig mener jeg det er godt grunnlag for å hevde at migrasjon er økonomisk lønnsomt, men den debatten kan tas et annet sted. Folk vurderer ting ikke ut fra hva som er riktig, men ut fra hva de tror er riktig.
Potensielle innvandrere er fremmede som man tillegger veldig liten verdi. Ens egen lommebok tilhører noen med høy verdi, en selv. Og frykter man at det går ut over ens bestemor på sykehjem, så er jo saken enkel. Hun høy verdi og konklusjonen er gitt.
Det å forskjellsbehandle mennesker ut fra egne verdier er helt naturlig og greit. Du bør gi en sjokolade til ditt barn istedenfor til fremmede barn. Det er imidlertid noe annet med politisk forskjellsbehandling
Det at mennesker har ulik verdi, fører til politisk forskjellbehandling mellom mennesker. Og ofte på en stygg måte. Hvis det er slik at man mener at en viktig politisk oppgave er å hjelpe fattige mennesker, så er det vanvittig å prioritere norske studenter over barn nær sultedøden i andre land. Hvorfor skal folk fra Bergen få bosette seg i Oslo, men ikke folk fra Bangkok? Hvorfor skal folk fra Ukraina få komme til norge, men ikke folk fra Syria?
Rettigheter redder dagen
Forskjellen i verdien til ulike mennesker er en grunn til at individuelle, like rettigheter er så viktige. De er stengsler som stopper menneskers negative handlinger mot mennesker som har liten verdi for en selv. Dette forklarer hvorfor liberalister er positive til innvandring, mens sosialister og andre ofte ikke er det.
For nasjonalkonservative er det enkelt. Utlendinger har mindre verdi. Sosialister, sosialdemokrater og andre baserer seg derimot ofte i stedet på en tanke om at mennesker har lik verdi. Når denne kolliderer med virkeligheten, velger de faktisk det som de tror tjener interessene til sine nærmeste. Egne fagforeninger og dets medlemmer, fremfor fremmed arbeidskraft, for å ta et eksempel. For liberalister er det enklere. Vi mener at alle mennesker har rett til å flytte på seg, enten vi liker dem eller ikke. Det kommer av en rettighetsteori. Og i den liberalistiske rettighetsteorien har alle mennesker like rettigheter.
Av samme grunn foretrekker kaffe latte-generasjonen å sitte med en dyr halvliter og snakke om solidaritet, mens de gir penger til studenter de kjenner istedenfor fattige som de ikke kjenner. Solidariteten er outsourcet til en stat som de håper kan gi dem god samvittighet.
Med like rettigheter for mennesker med ulik verdi, slipper man dette dilemmaet.
