I dag er det 15 år siden Rødt ble dannet på ruinene av AKP og valgfronten RV. Ved valget i fjor kom et helt utrolig gjennombrudd; partiet suste over sperregrensen i kamp mot forskjells-Norge.
Klassekampen har (naturlig nok) brukt spalteplass på bursdagsbarnet. Bjørgulv Braanen skriver (bak betalingsmur) om hvilke personer som var sentrale i oppbyggingen av Rødt, hvilke grupper som allierte seg, hvilket hovedbudskap Rødt har konsentrert seg om. Han fokuserer på budskapsdisiplinen partiet har etablert, som også gjør at partiets ledelse kan snu seg rundt, omtrent uansett hvilken sak som dominerer mediebildet.
Hvis man ser på historieskrivningen, kulturen og nostalgien rundt 1970-tallet kan man få inntrykket av at Rødts forgjengere i AKP var Norges største og mest dominerende parti, inntil kollapsen på starten av 1980-tallet. Men uansett hvor dominerende AKP-sympatisørene var i kulturlivet og uansett hvor mye de forsøkte å overbevise i fagforeningene om hvor mye på lag partiet var med arbeiderklassen, så hjalp det ikke. I valg fikk valgfronten Rødt ca 1% oppslutning. Å bygge «bred front» gjennom diverse organisasjoner hjalp heller ikke på oppslutningen i valg. «For deg – mot makta» hadde ikke appell.
Kanskje hadde SFs legendariske Finn Gustavsen et poeng da han i striden om makten i SFs ungdomsorganisasjon (SUF) slo fast at den norske arbeider ønsker ikke revolusjon. Da maoistenes kuppforsøk mot SUF ikke lyktes i 1969 dannet de sitt eget parti i 1973; AKP (m-l). Fordi AP mente partinavnet var for likt deres eget måtte AKP lage sin egen valgorganisasjon; Rød Valgallianse.
Braanen skriver at en håndfull personer var sentrale i dannelsen av Rødt; Bjørnar Moxnes, Marie Sneve Martinussen og Mari Eifring. Det tok noen år før de fikk ansvaret, men Rødt har nå hatt samme ledelse i over 10 år. Gjennom å alliere seg med, legge av seg AKP-kulturen og finne frem til et sentralt og lett kommuniserbart budskap (kamp mot forskjells-Norge) har Rødt efterhvert funnet oppskriften på suksess. Budskapsdisiplin kaller Braanen det i sin kommentarartikkel.
I sangen Blå, blå vind stilte det venstreradikale bandet Vømmøl et sentralt spørsmål: «Koss kan eit land av arbeiderblod få ein arbeiderklasse så svak?» Men det er kanskje ikke så rart at Rødt fikk et gjennomslag ved valget i fjor? I åtte år har varianter av borgerlig regjering forsøkt å legge om skatte- og avgiftssystemet i tråd med sine verdier, og forsøkt å gjennomføre reformer. Regjeringene har ikke klart den pedagogiske oppgaven, eller som det heter på spindoktorsproget, å «selge inn» grunnlaget for endringer og reformer. Ikke så rart, når regjeringen mer har fremstått som et skilsmisseoppgjør preget av vondt blod og gjensidige beskyldninger.
Rødt er flinkere til å fokusere på saker med et underliggende ideologisk budskap; det skal ikke være forskjeller i ytelser fra velferdsstaten, ikke forskjeller i forpliktelser eller goder. Konsekvensen vil være at personlige valg ikke betyr noe som helst for hva du får igjen. Høyresiden kunne være flinkere til å stille motspørsmålet: Skal det være likhet i muligheter – eller i resultater? Skal graden av likhet være så stor at personlige valg ikke betyr noe?
Bjørnar Moxnes har vært meget dyktig til å kommunisere ut budskapet. I forrige periode var han alene på Stortinget. Mye fokus var på ham. Det samme gjelder den mer upolerte Mimir, tidligere journalist i Klassekampen og folkevalgt i Stavanger bystyre fra 2019. Han er en uvanlig produktiv forfatter, og gjennom fortellingen om sin trygdede mor har han satt fokus på NAV-systemet og forskjellene i samfunnet. Gjennom bøker med retoriske titler om hva Gerhardsen ville gjort og hva Tranmæls metode var forsøker han å få frem hvordan Ap har sviktet arbeiderklassen og småkårsfolk.
Akkurat dette er noe av poenget i Rødts suksess; hvordan kan Ap gjøre det så dårlig efter åtte år med borgerlig styre? Partiet burde jo være lokomotivet i opposisjonen. Men i 2021 var ikke Ap noen ledestjerne. Tvert imot tok både SP, SV og ikke minst Rødt store jafs av velgermassen. At et sosialistisk parti på ytterste venstre fløy tar nesten 5% av velgerne er nesten ikke til å fatte. Eller jo, med et så enkelt budskap som passer så godt til dagsorden er det ikke så rart. Spesielt når flertallet de siste årene har så dårlige pedagogiske evner. I tillegg til at det er nærmest en naturlov i Norge med skifte når samme flertall har hatt makten i åtte år.
I tillegg til Mimir og Moxnes’ gode evner hjelper det å slå andre partier ned i støvlene i å kommunisere på sosiale medier. Der andre løper hverandre ned for å være med i Debatten eller Dagsnytt 18 klarer å Rødts digitale aktivister å få ut budskapet til folk flest. Igjen er det eget budskap i egen form som er nøkkelen. Budskapsdisiplin. Rødts aktivister og sympatisører er ikke redde for å vise at de sympatiserer med partiet. Og også de som ikke nødvendigvis er med i Rødt deler villig vekk. Rødt har jo noen gode poenger… Noen burde kanskje ta frem Lenins begrep om nyttige idioter.
Når slagordet «for deg – mot makta» ikke fungerte, måtte budskapet presenteres på en annen måte. Som for eksempel gjennom mistenkeliggjøring. Som et sosialistisk parti på venstre fløy er ikke Rødt så opptatt av privat næringsliv, men snarere å mistenkeliggjøre profitt som fenomen. Private selskaper har onde hensikter med å tjene penger på tjenestene de leverer. Men uten overskudd ville selskapet måtte redusere utgifter. Si opp folk, eller levere dårlige tjenester. Det burde enhver som har gått gjennom barneskolen forstå. Men Rødt velger å ikke forstå. For hvis det offentlige leverer tjenestene trenger man jo ikke profitt. Man har jo statskassen.
Mistenkeliggjøring passer jo godt også når det gjelder politikerne. Våre folkevalgte på Stortinget som gjennom et tillitsbasert system uten store krav til dokumentasjon klarer å skaffe seg pendlerbolig samtidig som man eier leiligheter, eller får andre goder på toppen av en høy lønn. Alle andre enn Rødt vil jo sko seg på vanlige folks naivitet. Det passer Rødt godt at tilliten til «politikerklassen» synker.
Krigen i Ukraina kan være et vendepunkt. På en gallup i Dagsavisen gikk Rødt markant tilbake efter jevn vekst hele høsten. Det er åpenbart at hverken Rødt eller SV har høstet den store oppslutningen basert på sitt syn på utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Med Moxnes som ansvarlig statsmann på lag med folket, Mimir som uvurderlig pedagog og et helt lag med folk som har tilgang til landets fremste talerstol har Rødt et godt utgangspunkt for videre vekst. Flere av dem Braanen nevner som sentrale for Rødts vekst har nå plass i partiledelsen eller på Stortinget. Rødt vil ikke i regjering. Da slipper de å ta ansvar, og menge seg med politikerklassen og inngå kompromisser. Rødt trenger ikke nødvendigvis så mange gjennomslag for å vokse. Det holder lenge å vise frem alle forslagene de har fremmet, og å være et talerør for de som opplever seg som undertrykte, urettferdig behandlet av «systemet» eller oversett av alle andre. Det kan være et godt grunnlag for neste valg.
Det er bare å gratulere den rebelske tenåringen med 15 år, og stålsette seg for fremtiden.
