Det er et kvart århundre siden jeg startet følge med på vinteridrett som lite barn. Espen Bredesen var den første helten, og Bjørn Dæhlie den andre. De norske kvinnene heiet jeg også på, så langt det lot seg gjøre – for kvinnehopp, det eksisterte ikke. Femmila i Kollen har vel alle et forhold til. Skjønt kvinnene mindre enn mennene. De får ikke lov til å gå mer enn tre mil, nå som da. Det norske skirennet med mest prestisje, var også det mest kjønnsdiskriminerende. Og er det fortsatt.
Jeg syns det er trist at dagens ungdom vokser opp i en verden hvor kvinnene alltid trekker det korteste strået i vinteridretten. De skal alltid gå litt kortere, som om de er så skjøre at de blir ødelagt om de går like langt som mennene. Hoppe i de store bakkene? Alt for skummelt, tenker pampene, og setter foten ned.
Heldigvis har det blitt bedre siden min barndom på midten av nittitallet, men det er fortsatt en lang vei å gå. Jeg håper i alle fall at kvinnenes kombinertkonkurranser kan snike seg med i neste OL og at kvinnene kan få storbakkekonkurranser – akkurat som mennene har sine. I en likestilt verden, går vi egentlig tom for gode argumenter for å gjøre noe annet enn dette, men vinteridretten har av en eller annen grunn alltid hengt etter samfunnet ellers i disse spørsmålene.
At det tar tid å snu om på de utdaterte holdningene til pampene i FIS er trist, men den virkelige skandalen er at vi ikke har stilt større krav her hjemme. Så lenge vi bruker norske skattekroner på vinteridrett, burde det vært stilt et krystallklart krav om at kvinner og menn skal behandles likt. De skal få gå akkurat like lange skirenn, og hoppe like langt på ski. Vi må sette hardt mot hardt, og si at om ikke dette er på plass, får de ingen folkefester i Norge. De trenger oss vel så mye som vi trenger dem.
To dager etter kvinnedagen starter VM i skiflyging. Arrangementet finner sted i Vikersund, Norge. Antall kvinner som får delta? Null. Patetisk er et sterkt ord, men jeg sier det likevel. Det er som om idretten regelrett peker og ler av kvinnenes kamp om å bli tatt seriøst. Det er patetisk at vi kan godta noe sånt – her burde man sendt stafettpinnen videre, som et tydelig signal om at vi ikke kan fortsette i det samme sporet lenger. Selvsagt skulle kvinnene fått sine renn. Daniela Iraschko-Stolz hoppet 200 meter i Kulm for litt over 19 år siden, og er fortsatt aktiv. Hvis hun klarte seg, er det ingen grunn til å frykte at resten av feltet skulle ofre liv og helse ved å sette utfor.
Idrett er kanskje i bunn og grunn bare lek og moro, og ikke det første man tenker på som kvinnekamp. Men, idretten er også en del av kulturen vår. Å fjerne kjønnsdiskriminerende lover er bare en liten del av jobben. Resten handler om holdninger, og disse holdningene påvirkes gjennom idretten. Derfor er dette en viktig kamp å ta. Millioner av mennesker ser på disse rennene, og deres kvinnesyn påvirkes gjennom det de ser. Kvinnene som ‘det svake kjønn’, og en praksis hvor de må skånes for de tøffe belastningene som mennene utsettes for? Den røde tråden er åpenbar. Derfor er dette en viktig kamp å ta!
Med TV-kameraer i fleng på plass, håper jeg tilskuerne er villige til å føre denne saken fra tribunen. Noen plakater med hyllester til kvinnelige skihoppere hadde gjort seg. Kanskje det går an å vie en god dose TV-tid til problematikken, også? Jeg tror det er mulig å få til noe her, men det gjør seg ikke selv. ‘Det e’ itjnå som kjæm tå sæ sjøl’ sang Hans Rotmo, og det gjelder like mye i idretten som ellers i livet.
