Ukraina ble for to dager siden invadert av Russland. De av oss som har fulgt med på Putins gradvise oppskalering av konflikten bør være lite overrasket over at en invasjon kunne skje, selv om det å krysse alle fingre og tær for fortsatt fred var det eneste vi kunne gjøre.
Under gårsdagens Debatten på NRK ble Norges bidrag diskutert, UH-leder og Ola Svenneby var den eneste blant politikerne som talte for å hjelpe Ukraina med forsvar mot russerne. Svenneby hevder Norge og NATO er naive i møte med Putin hvis de tror at diplomatiske sanksjoner og tårevåt fordømmelse vil ha noen effekt. Svenneby har selvsagt helt rett. Trangsynte krigshissere kan man ikke prate diplomatisk med i den uendelige. Hvis de nekter å lytte og bare tar seg frem som det passer, så må de voksne gripe inn og sette skapet på plass. Om så med rå makt.
Egentlig er Svennebys forslag til tiltak ganske mildt: sende våpen til Ukraina og gjøre det så surt som overhode mulig for Russlands økonomi ved å boikotte, sanskjonere eller kaste ut russiske bedrifter, politikere og oligarker til de ikke har råd til å krige mer. Ettersom Ukraina er utenfor NATO så stopper det der av seg selv, med mindre NATO vedtar regelendringer grunnet en ekstraordinær situasjon.
Helt siden anneksjonen av Krim i 2014 har det vært en risiko for russisk fullskala invasjon av Ukraina. Jeg er enig med Svenneby i at de som for inntil 3 dager siden trodde dette var lite sannsynlig har vært voldsomt naive, spesielt etter Russlands anerkjennelse av Luhansk og Donetsk. Dette var frampek så det holdt.
Svenneby ble støttet av Venstre-leder Guri Melby, som også mener Norge og NATO er altfor forsiktige i måten Russland blir konfrontert på. Hun ønsker at Norge bidrar militært ved å sende styrker til NATO-landene rundt Ukraina, men er uenig i at Norge skal sende våpen til Ukraina. Utenriksminister Anniken Huitfeldt virker å tro at det beste forsvar er kjærlighet og raushet ovenfor flyktninger, og vil derfor at Norges bidrag kun skal være humanitært. Det er selvfølgelig rom for det, men det er en ganske typisk myk tilnærming fra Arbeiderpartiet. Kan det tenkes at det av og til er tryggere med militær støtte enn å satse på at krigshisserne plutselig får en empatisk åpenbaring om at de faktisk skaper lidelse? Tanken om at man bare skal vende det andre kinnet til i det uendelige er naiv og en fungerer ikke når man møter en ledelse uten skrupler.
Vi bør både hjelpe ukrainske flykninger og motarbeide Russland militært. Det bør vekke en flamme i alle liberale hjerter når man et vitne til at en destruktiv og selvopptatt bølle oppfører seg som den vil og gjør situasjonen uholdbar for de andre. Det bør gjøre spesielt vondt når bølla går løs på en langt mer oppegående, men fysisk mindre elev i klassen, mens resten av elevene bare står og ser på at den brutale naturen utspiller seg. Omtrent slik er den russiske invasjonen av Ukraina. Det handler om å forstå forskjellen på rett og galt verdimessig. Det handler om å bry seg om den uretten som foreløpig ikke rammer oss selv, men som kan komme til å gjøre det. Jeg tror dessverre Ukraina kommer til å bli et blodbad. Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å ikke tørre å tenke det utenkelige.
Vi som bor i Vest-Europa må passe oss slik at vår fredlige og naivt uskyldige kultur ikke blir vår egen undergang. En kultur hvor det er så vanvittig ubehagelig å gå i personlig, fysisk konflikt at man venter med å forsvare seg helt til det er for sent å få det fysiske overtaket på fienden. Av og til er angrep det beste forsvar, og hvis man med trygghet kan si at vestens idealer gjør oss både moralsk og fysisk overlegne de russiske, så må man kanskje fatte et standpunkt på at det er akseptabelt å ta ned bølla mens man har sjansen av hensyn til fred og frihets rett til utfoldelse. Ja, Russland har både atomvåpen og er blant verdens sterkeste militærmakter, men det er likevel et fattig land og det går stadig nedover. Kanskje må de tas skikkelig av landene i vesten før det er for sent.
