USA 2022

Med: Dave Grohl, Foo Fighters

Regi: BJ McDonnell

Test: Bør du se filmen?

Denne filmen er det egentlig fryktelig enkelt å anbefale. Du må svare på to spørsmål:

Liker du rock? Og liker du (noen ganger) reinhekla tøys med store mengder filmblod?

Hvis svarene er ja, bør du absolutt se denne filmen, og du kan for så vidt droppe å lese resten av anmeldelsen.

 

Tull, tøys og hardrock

Studio 666 er bygd opp som en typisk skrekkfilm: En gjeng er på et isolert sted, der er det mørke krefter i sving, bø, demoner, brå død. Når denne gjengen er Foo Fighters med idétørke i en skummel villa sitter selvironien løst, og soundtracket hardt. Musikken er hovedsakelig med Foo Fighters, men også innslag fra Motorhead og Slayer, og den fikk faktisk denne filmanmelderen til å headbange diskret i stolen.

Filmen siterer ivrig fra en rekke andre filmer, uten at du av den grunn føler du har sett akkurat denne filmen før, men hvis du føler det, så er det egentlig et ganske hyggelig gjensyn, på tross av – eller kanskje på grunn av – all blod og gørr. Motivasjonen for filmen var rett og slett å ha det gøy med å lage en band-film, i tradisjonen etter A Hard Day’s Night (1964), Kiss Meets the Phantom of the Park (1978) eller Rock and Roll High School (1979). (Det er så sjelden jeg har anledning til å nevne denne, så selv om sjangeren kanskje ikke helt passer vil jeg også ta med en av mine favoritter på lista: Eat the Rich (1987) med musikk av Motorhead, Lemmy i en av rollene og, som tittelen mer enn antyder, en restaurant med tvilsom meny.)

Og gøy er det blitt. Med åpenbar og uærbødig inspirasjon fra The Shining (1980) og ikke minst Evil Dead-filmene (1981-1992) er det rett og slett duket for en liten filmfest for generasjon x-nerds, og særlig generasjon x-nerds med en svakhet for hardrock. Jeg spår gode seertall og høy kultfaktor.  

Du kan lese mer om filmen i Rolling Stones intervju med Dave Grohl her, og se traileren her.