Hvis regjeringen mener alvor med tillitsreformen, må den gjøre noe med myndighetenes manglende tillit til sine egne innbyggere.
I disse dager går startskuddet for «et av regjeringens viktigste prosjekter», som det står i Hurdalsplattformen. Solberg-regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform (prosit!), som gjerne kjennetegnes ved stikkordet ostehøvelkutt, skal erstattes med en tillitsreform i offentlig sektor. «Vi ønsker å skape rom, nærhet, tillit og tilstedeværelse», fortalte arbeids- og inkluderingsminister Hadia Tajik til Aftenposten.
Det er forfriskende med en regjering som ikke automatisk mener at alt og alle blir bedre bare man kutter i inntektene deres.
Ja, la oss snakke litt om tillit
Først ut i tillitsarbeidet er NAV. «La oss snakke om tillit» var for øvrig tittelen på NAV-konferansen som ble arrangert i november i fjor. Ja, la oss snakke litt om tillit. For NAV og andre offentlige etater og direktorater og instanser og myndigheter er opptatt av at folk skal ha tillit til dem.
Og med den nye tillitsreformen skal de ansatte i alle disse offentlige myndighetene oppleve tillit i arbeidet sitt, og få «større handlingsrom til å utnytte sin faglige kompetanse», uten å «være avhengige av stoppeklokke eller detaljerte parametre for å levere», for å sitere statsråden igjen.
Det er forfriskende med en regjering som ikke automatisk mener at alt og alle blir bedre bare man kutter i inntektene deres. Men her kommer en vennlig påminnelse om at tillitsreformen aldri vil bli god nok hvis den ikke gjør noe med offentlig sektors manglende tillit til sine egne innbyggere.
Riktig nok sier Tajik at den tilliten de ansatte blir vist i sin tur skal føre til at folk som behøver hjelp «opplever at de får bedre kvalitet på de tjenestene som de trenger». Det kan godt hende. Men det er et mye større arbeid som må til.
Og derfor utsettes vi for et kontroll- og dokumentasjonsregime som sliter oss ut.
Vi er alle NAV-ere
Det er nemlig ikke bare NAV-ansatte og andre som jobber i offentlig sektor som blir utsatt for et måle- og kontrollregime. Det gjelder i høyeste grad alle som får hjelp fra NAV også. På et eller annet tidspunkt er vi alle NAV-ere, enten vi er syke en kort eller lang periode, står uten arbeid, får barn, får syke barn eller er pensjonister.
På sitt beste er NAV sikkerhetsnettet i velferdsstaten, som tar imot oss hvis vi faller. Men på sitt verste er det et system tuftet på mistenksomhet og mistillit.
Det har nemlig fått vokse fram en fortelling om de som trenger hjelp fra velferdsstaten. At de er late «navere» som hever velferdssjekker framfor å jobbe. At de egentlig ikke er så syke som de påstår at de er. At hvis de bare blir fattige nok så kan de motiveres bort fra både sykdom og uførhet.
Den starter med politikere som sier at folk må stå opp om morran. Den starter med et velferdssystem som sier, «vi vet hva som er best for deg». Den starter med at «det skal lønne seg å jobbe» – som om det ikke allerede gjør det, økonomisk, helsemessig og sosialt.
Jeg må elendighetsbeskrive livet vårt
Og derfor utsettes vi for et kontroll- og dokumentasjonsregime som sliter oss ut.
Min familie har et kronisk forhold til NAV. Vi har to barn med varige funksjonsnedsettelser, og hvis det ble arrangert NM i å skrive søknader, så skulle jeg ha konkurrert om en topplassering. Jeg har sendt inn noen kilo legeerklæringer (alle legeerklæringene!), bekreftelser, redegjørelser og annen dokumentasjon.
Vi har og har hatt en rekke ytelser fra NAV. Og bare så det er sagt: vi har i det store og hele fått god hjelp når vi har hatt behov for det. Likevel er det slitsomt med alle de skjemaene og søknadene og den stadig nye dokumentasjonen som må sendes inn for å bekrefte det som allerede er bekreftet ørten ganger før.
Det tok meg et helt år å sende inn søknad om ytelsen hjelpestønad. I søknaden må jeg fortelle om hvor mentalt og fysisk tungt omsorgsarbeidet for barna mine er. Jeg må elendighetsbeskrive livet vårt. Den sorgen som ligger konstant i bakhodet og minner meg på at barna mine ikke fikk det livet de skulle hatt, må jeg smøre ut over flere A4-sider som vedlegg til skjema «06-04.04 Krav om hjelpestønad».
Jeg vet at jeg ikke kan beskrive en god dag eller en helt OK dag, jeg må beskrive den aller verste og tyngste dagen, for NAV trekker jo fra i andre enden, det er sånn systemet er rigget.
Vi som behøver hjelp fra NAV trenger også en tillitsreform
Det finnes en ytelse som heter grunnstønad, som skal dekke ekstra utgifter man har i forbindelse med sykdom eller funksjonsnedsettelse. Sannsynligvis har vi rett til denne ytelsen, men jeg orker ikke tanken på å søke. Størrelsen står ikke i forhold til det enorme dokumentasjonsarbeidet som må til for å få den innvilget.
Jeg kjenner mange andre som har valgt å ikke søke, av samme grunn. En mamma fikk nok, og skrev til NAV at hun ikke orket den evinnelige dokumentasjonen som krevdes, at den var umenneskelig og sliter ut foreldre. Hun fikk søknaden innvilget. Men det er neppe slik velferdsstaten opprinnelig var ment å fungere.
Vi som behøver hjelp fra NAV trenger også en tillitsreform. Vi trenger å kjenne at de som forvalter velferdsstaten, enten det er statsråder, politikere eller saksbehandlere i NAV, har tillit til oss når vi ber om hjelp. Først da vil regjeringen komme i mål med sitt viktige prosjekt.
Denne kommentaren ble først publisert i Dagsavisen og har blitt republisert etter tillatelse fra Dagsavisen og forfatteren.
