Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1997.
Plikter republikanere å reise seg for Kongen – og er det obligatorisk å klappe for dilettantisk møl? Disse sentrale moralske spørsmål har plaget redaktøren denne våren.
Til dem som lurer på hva som er poenget med at redaktøren bruker spalteplass på å beskrive sitt sosiale liv: Ha overbærenhet med meg, av og til får man behov for å granske hjerte og nyrer i all offentlighet. Muligens vil den skarpsindige leser i denne lille historien fra virkeligheten også finne noen prinsipper som har bredere gyldighet enn som rettesnor for møter med Kongen og Arne Norheim.
Jeg overvar for en tid tilbake en gallaforestilling i Oslo Konserthus i forbindelse med statsbesøket til den islandske presidenten. Dette stilte meg ovenfor visse konflikter mellom personlig overbevisning og konvensjonell skikk og bruk. Det hadde seg nemlig slik at kongeparet var til stede, og som kjent reiser alle tilstedeværende seg når disse høyheter ankommer. Det gjorde jeg også, selv om jeg som republikaner ikke ser noen grunn til å gjøre spesielt ære på disse personasjer. Imidlertid falt dette helt naturlig, og voldte meg ingen kvaler i første omgang.
Imidlertid viste det seg at gallaforestillingen også inneholdt en urfremførelse av den kjente og omstridte komponisten Arne Norheim (noe jeg forøvrig ikke var klar over på forhånd). Norheims musikk er meget moderne, og allmennhetens syn på ham varierer fra geniforklaringer til de som mener han lager pretensiøst søppel som er en plage å høre på. Jeg hører til sistnevnte gruppe. Urfremførelsen, som forøvrig varte temmelig lenge, ga meg etterhvert bokstavelig talt en mild hodepine. Når Norheims innslag er over, er det stående applaus og fremkalling av komponisten for blomsteroverrekkelse etc. Jeg finner meg selv som den eneste sittende. Damen på min venstre side tilkjennega åpenbar misbilligelse. På den annen side ble jeg straks etterpå gratulert av en anonym toppbyråkrat i Oslo kommune, som medga at han gjerne skulle gjort det samme som meg, men manglet mot. Det fremkom etterhvert tydelig at det slett ikke var alle som hadde stått og klappet som syntes Norheims musikk var særlig bra. Dette stiller to spørsmål som behandles i tur og orden:
– Var min manglende deltakelse i den kollektive hyllest et eksempel på en infantil markeringstrang fra en ukulturell tølper fra landsbygda, og et brudd på skikk og bruk? I det siste tilfelle – er dette en korrekt tolkning av skikk og bruk?
(Bildet er ikke fra den originale artikkelen.)
Foto: Jørgen Gomnæs / Det kongelige hoff.
– Dersom det var forsvarlig å handle i samsvar med min overbevisning i Norheims tilfelle, hvorfor ble jeg da ikke også sittende da Statsoverhodet og hennes mann ankom?
Plikt til å delta i kollektiv hyllest
Mitt utgangspunkt for å bli sittende da kunstverket var fremført, var at jeg ikke syntes det var bra, og at jeg synes at et uttrykk for stormende begeistring som stående applaus bør reserveres prestasjoner som fortjener det. Jeg vet at det var flere enn meg som ikke syntes det hele var noe å stå og klappe for, og har en mistanke om at dette egentlig gjaldt en ikke ubetydelig del av salen. Alle andre valgte likevel å delta i hyllesten. Det kan det være minst to grunner til: Den ene er komformitetspresset. Det er faktisk en ganske pussig opplevelse å sitte der alene. Dessuten er det vel enkelte som ikke har noe ønske om å måtte forklare for kultureliten hvorfor de ikke liker et geni som Norheim, og bli mistenkt for å ha Richard Clayderman og Bjøro Håland hjemme i platehylla. Den andre grunnen kan være at dersom man overværer en urfremførelse av et verk, så skal man vise begeistring uansett – punktum. Hvis det siste faktisk er en korrekt tolking av skikk og bruk, er det for meg ganske åpenbart at skillet mellom den småborgerlige dannelse og ren og skjær falskhet i beste fall er hårfint. Ikke nok med det, men en slik rituell klapping mister dermed også en del av sin verdi. Hvis alle skal reise seg og klappe uansett, hvordan er det da mulig å gi et signal om man likte prestasjonen eller ikke.(1)
Hvem er det man skader ved å bli sittende? Hvis man er alene, eller det er meget få som gjør det, er det lite trolig at man skader komponistens følelser. Man kan faktisk gi et positivt sosialt bidrag til de besteborgerlige hjem, ved å gi folk noe å snakke om i pausen, ja endog til frydefullt forarge seg over i lang tid fremover. (Meget sannsynlig overdriver jeg her min egen innflytelse en smule – det var faktisk ikke mange som la merke til mitt lille sosiale avvik.) Hvis min undergravende holdning imidlertid brer seg, og det faktisk bare er de som er oppriktig begeistret som reiser seg og klapper, er det selvsagt mulig at dette blir trist og leit for kunstneren. Vekten av denne innvendingen er avhengig av hvilken posisjon kunstneren har. Dersom det er forestilling i barnehagen eller årsavslutningen for poden i 3. klasse er en smule falskhet absolutt på sin plass. Hvis derimot utøvende kunstner er en veletablert eldre mann med statlig kunstnerlønn (eller spons fra Statoil for den saks skyld), synes jeg han må tåle markedets dom. Hvorvidt det i slike tilfeller er forsvarlig å gå lenger enn å holde bifallsytringer tilbake, og aktivt komme med mishagsytringer, tar jeg ikke stilling til her. La meg bare påpeke at den ene som står og roper buuuh når alle andre klapper og jubler, nok også må regne med å motta en smule mishagsytringer over sin egen oppførsel.
Det kan selvsagt innvendes at det er plagsomt for de andre som heller ikke var begeistret å bli konfrontert med sin feighet, men that’s life. Sannheten kan være tung å bære. Kanskje kan de kanskje bli inspirert, slik at neste gang det kommer en keiser uten klær, så er det dem som kan peke på ham og påpeke de nakne fakta.
Reisning for dronningen
Hva så med kongen? Hvordan kan en republikaner reise seg for dette symbolet på privilegiesamfunnet og dårlig avl? Jeg vil forsvare en slik oppførsel utfra teorien om implisitte kontrakter. Når man sier ja til en invitasjon til en galla-forestilling der kongen er tilstede, ligger det implisitt i dette at man forventer at de som aksepterer en slik invitasjon også aksepterer normal oppførsel ved slike tilstelninger, nemlig at man reiser seg når kongens følge ankommer. Å ikke oppfylle denne kontrakten blir da en upassende demonstrasjon. Det kan tenkes tilfeller der man ikke bør se seg bundet av en slik implisitt kontrakt. La oss f.eks. tenke oss at kongen nettopp har kommet med politiske uttalelser som du misbilliger, og dermed selv satt seg ut over sin kontrakt med folket, nemlig å være upolitisk. Den norske kongen har ikke gjort dette, mens prins Charles gjør det rett som det er. Etter dette bør man være fri til å la være å reise seg. I en annen situasjon kan det være åpen strid om kongehusets stilling, og republikanske vinder strømmer over landet. I en slik situasjon kan det å reise seg eller bli sittende oppfattes som en politisk handling, og republikanere bør bli sittende. Dermed blir konklusjonen at dersom det er mange republikanere, og saken står på dagsorden, bør man bli sittende. Er det få republikanere og saken er politisk død, er det bare plagsom kverulering å bli sittende. (Som man ser er konklusjonen svært bekvem for dem som er redde for å skille seg ut.)
Nuvel, er det da ikke så at det jeg her har kalt implisitt kontrakt like gjerne kunne kalles skikk og bruk, og gjelde også for applaus etter Arne Norheims urfremførelse? Til det første er svaret et tja – det er en viss forskjell, siden skikk og bruk dekker alle dagliglivets vederfarelser, mens det her faktisk dreier seg om en skriftlig invitasjon som er besvart – det ligner mer på en kontrakt. Til det andre – nei. Som argumentert for ovenfor synes jeg ikke det er rimelig å stille som vilkår til folk som går på en fremføring av et musikkstykke at de på forhånd skal garantere at de skal vise begeistring. Hva du mener om kongen vet du på forhånd, og kan ta stilling til om du skal delta i evenementet på grunnlag av det. Når det gjelder Norheims urfremførelse kan du ikke på forhånd vite hva du mener, siden du per definisjon ikke har hørt musikken. I mitt tilfelle blir innvendingen noe formalistisk, siden jeg har meget klare oppfatninger om Norheims musikk generelt. Det at jeg ikke visste at han skulle spilles, er ingen unnskyldning, siden det visstnok hadde stått i avisen på forhånd. Dersom jeg var innbudt til en gallakonsert bare med Norheim og på tross av mitt forhold til ham likevel gikk, er det rimelig å se på det som vrangvillig å bryte med den allmenne begeistring etter fremførelsen. I virkeligheten var Norheim bare ett av flere innslag i opplegget, og jeg satte pris på, ja endog stor pris på de øvrige.
Fotnote
1) Vel, det finnes ihverfall en metode, nemlig å ta tiden på hvor lange applausen varer. Denne metoden er vel kjent fra persondyrkelsen av Stalin, og bruker forøvrig også til å avgjøre hvem som vinner karaoke-konkurranser på danskebåten (ooops, der avslørte jeg vist mitt kulturelle nivå).
Hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1997.
