I «Siv med egne ord» skriver Siv Jensen «rett fra levra» om sitt liv i politikkens elitedivisjon. På mange måter er boken forutsigbar, både der hun tar oppgjør og der hun går i forsvar. Jeg savner refleksjon om de vanskelige sakene.
Innledningsvis skriver Jensen: «målet har vært å skrive en ujålete, lettlest og underholdende selvbiografi» og «Jeg ønsket at de politiske begivenhetene ferskt i hukommelsen, og rett før livet går over i en ny fase.» Det er forståelig, men kan samtidig føre til mindre refleksjon der man kunne håpe eller forvente mer av en som har lagt politikken bak seg. Selv om Siv Jensens memoarer har kapitler med sterkt innhold og gripende beretninger, så mangler refleksjonen på andre områder.
«Siv Jensen med egne ord» er skrevet i samarbeid med Gunnar Ringheim. Han har tidligere skrevet boken «FrP – rett fra levra», om partiets historie. En bok der i hvert fall striden som leder frem til splittelsen på og efter Dolkesjølandsmøtet i 1994 er ensidig beskrevet, med et svært så ensidig valg av kilder.
Jensens plass i historiebøkene
Siv Jensen er uansett hvordan man ser på det, en person som vil ta plass i historiebøkene. Hun har vært i toppolitikken siden hun kom inn på Stortinget i 1997, og ble FrPs fraksjonsleder i Stortingets finanskomite. Partienes fraksjonsledere i stortingskomiteene kommer og går. Jensen ble langt mer. Hun brøt glasstaket da hun ble første kvinnelige leder i FrP i 2006. Partiet hadde hatt to tidligere kvinnelige nestledere tidligere (Anne Beth Moslet 1985 – 87 og Ellen Wibe 1993/94). Hun overtok ledervervet efter den lengstsittende partiformann i Norge; Carl I. Hagen slo med sine 28 år den forrige rekordholderen Oscar Torp (Ap, 22 år) med god margin. Siv Jensen tok FrP inn i regjering – og ut igjen. Hun var også FrPs første (og hittil eneste) finansminister. I «mannspartiet» FrP overlot hun lederklubben til nok en kvinne; Sylvi Listhaug. Jeg kan bare se at det har skjedd én gang tidligere blant dagens stortingspartier (da Venstre skiftet fra Trine Skei Grande til Guri Melby). Lik sin forgjenger regisserte hun lederskiftet selv, men bedyrer at partiet valgte – og det fantes ikke andre aktuelle kandidater enn Listhaug.
Forutsigbare oppgjør – og forsvar
Jensens memoarer har en tradisjonell start med skildring av barndom, oppvekst og utdannelse, samt veien inn i FrP via moren og Henning Holstad. Mye av dette er kjent fra intervjuer. Fortellingen om hennes 25 år på stjernelaget i norsk politikk fokuserer på konfliktene hun og partiet har stått i siden 1994. Og da er det jo en del å ta av.
Hun tar forutsigbare oppgjør, med Carl I. og Eli Hagen, med tidligere nestleder Per Sandberg, tidligere statsråd Robert Eriksson, og med regjeringspartner Venstre. Det er like forutsigbart når hun forsvarer FrPs uttreden av regjering, at FrP tok omkamp om bensinavgiftene, bruken av begrepet snikislamisering, og oppgjøret med verstingene i 2001. Hun forsvarer naturligvis også sitt valg av Sylvi Listhaug til å efterfølge henne som partileder.
Det er flere eksempler på ensidig eller delvis beskrivelse av hendelser og situasjoner. I oppgjøret med «verstingene» i 2000/01 bruker hun drøye innvandringspolitiske utspill fra folk som Vidar Kleppe, Jan Simonsen og Øystein Hedstrøm. Hun nevner ikke at Carl I. Hagen ikke hadde problemer med å håndtere Øystein Hedstrøms private lovforslag om innvandringspolitikk og hans møte med Den norske forening i valgkampen 1995.
I forbindelse med at verstingene ble skjøvet ut av partiet, kommer hun inn på landsstyrets vedtak om å gi ledertrioen sikre plasser på stortingslistene foran valget i 2001, og mener at uten dette vedtaket ville hun ikke blitt gjenvalgt på Stortinget. Hun mener selv at hennes politiske karriere hadde endt da. Hun reflekterer ikke over hvor uvanlig en slik inngripen i nominasjonsprosessen er. I Norge skjer nominasjoner «fra bunnen av», gjennom lokallagenes utsendinger til fylkeslagenes nominasjonsmøter. Nominasjonsprosessen er desentralisert. Det finnes knapt dét parti som har en sentralisert nominasjonsprosess.
Hun skriver at Bondevik I-regjeringen hadde «Tidenes mest syltynne parlamentariske grunnlag». Det var likevel den regjeringen FrP med partiformann Carl I. Hagen i front hadde gitt sin velsignelse, noe Jensen forbigår i stillhet.
Hun forsvarer bruken av begrepet snikislamisering, men er ikke konkret på «religiøse særkrav». Her savner jeg en refleksjon om hvordan Norge som et flerkulturelt samfunn skal tolerere ulike religiøse uttrykk. Her kunne Siv Jensen kommet inn på temaer som religionsfrihet, ytringsfrihet, og hvordan man skal leve sammen i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. Det ville vært interessant å få hennes refleksjoner rundt dette. Forutsatt at hun har gjort seg noen, da. Og det vil jeg i det lengste tro hun har.
Hun er opptatt av det hun har gjort for å få flere kvinner synlige i FrP, uten å benytte seg av kvotering. Men mer enn 20 år efter skandalen rundt hennes mednestleder Terje Søviknes og flere år efter at MeToo ble et begrep kunne hun reflektert rundt MeToo og FrP.
Det er åpenbart at Siv Jensen ikke delte Erna Solbergs mål om en flertallsregjering. De gode årene i regjering var da Høyre og FrP styrte sammen – i mindretall. Da kunne nederlagene – i Stortinget – synliggjøres. Det overrasker meg at Jensen mener FrP fikk flere seire i Granavoldenplattformen (da regjeringen ble utvidet med KrF) enn i Jeløyaplattformen (da V kom inn i regjering). I så fall må det være fordi FrP var enige i KrFs verdikonservative prioriteringer fremfor Venstres liberale saker. Kan det ha unngått Jensens oppmerksomhet at til tross for at en tredjedel av Venstres landsstyre stemte mot å ha regjeringsforhandlinger overhodet i 2017 så ble resultatet (Jeløyaplattformen) enstemmig vedtatt? Men da regjeringen ble utvidet med KrF et år senere stemte syv i Venstres landsstyre mot Granavoldenplattformen? Venstre blir av Jensen omtalt som et omkampsparti. Hun synes det var lettere å forholde seg til KrF, som konsentrerte seg om noen få saker. Ja, er det ikke pussig? Jensen forsvarer at FrP tok omkamp på systemet for drivstoffavgifter våren 2019, til tross for at de var strålende fornøyde med utformingen i Granavoldenplattformen et halvår tidligere. Det som hadde endret seg i den perioden var etablering lokale valglister av bompengemotstandere. Men det er Venstre som får merkelappen omkampparti.
Jensen kunne benyttet anledningen til å reflektere over hvorfor det er bedre å styre i mindretall enn i flertall, eller hvorfor andre partier driver omkamp mens FrP få måneder efter å ha forhandlet frem og godtatt en regjeringsplattform plutselig kan sette regjeringens fremtid på spill gjennom sin egen omkamp.
Partihistorien som motehistorien; gamle trender blir som nye
For en som var medlem av FrP fra 1985 – 1994 er det lett å kjenne seg igjen i og ha sympati for beskrivelsen av arbeidet med å bli regjeringsparti. I juni 2004 ble strategien lagt frem. Jensen skriver: «FrP skulle bli et helhetlig og ansvarlig parti. Vi skulle ikke søke makt for maktens skyld, men mente at det var større mulighet for å gjennomføre mer av partiets politikk i et regjeringssamarbeid.» Beskrivelsen (s 101) om forberedelsene til å bli et regjeringsparti er som «Fremskrittsbevegelsen mot 1991 og 1993». Men frieriene til de øvrige ikke-sosialistiske partiene gikk dårlig. Til tross for at både Bondevik I (1997 – 2000) og Bondevik II (2001 – 2005) var avhengige av FrP for å få flertall. I mai 2005 vedtok FrPs landsmøte i Ålesund derfor at «Fremskrittspartiet vil ikke være parlamentarisk grunnlag for en regjering partiet ikke deltar i, eller har et formalisert samarbeid med som sikrer partiet innflytelse i viktige politiske saker.» Omtrent likt med hva FrP-landsmøtet 1991 (i Loen) slo fast da FrP hadde havnet i skyggenes dal som følge av at SP valgte å gå ut av Syse-regjeringen, noe som første til at den ble oppløst. Også den var avhengig av FrP for å få flertall. Også retroutgaven av FrP på 2000-tallet vedtok en valgkampstrategi der innvandring ikke skulle være noe tema (som for 1991-valgkampen).
Det er forståelig at Siv Jensen ikke dveler så mye ved viktige veivalg partiet gjorde før hun ble medlem og aktiv. Men en partileder bør jo kjenne partiets historie. Også de smertefulle delene av den. Og Siv Jensens aktive deltagelse i FrP starter jo med uenigheten om de veivalgene FrP gjorde i perioden 1987 – 1993, som ledet frem til oppgjøret på Dolkesjø; landsmøtet på Bolkesjø i Telemark midt i april 1994. Et oppgjør Jensen skriver at hun var helt uforberedt på. Alle vi som var til stede på dét landsmøtet kan være enige om at vi ikke var forberedt på de kraftige utfallene, og på splittelsen som fulgte. Men Siv Jensen hadde vært medlem i Oslo siden 1992. Partiavisen Fremskritt var svært åpen og dekket alle sider i konflikten – både i leserbrevspaltene, og i artikler. I riksmedia var både EØS-striden (høsten 1992), striden om EU—standpunkt og innvandring foran landsmøtet i 1993, og skattestriden i valgkampen 1993 behørig omtalt. Det hadde toppet seg med en helt egen utgave av Holmgang på TV2 som ble viet den interne striden i FrP.
Ensidig om Dolkesjø
Som nevnt innledningsvis var Jensens medforfatter Gunnar Ringdal efter min mening svært ensidig i sitt valg av kilder for omtalen av 1994-splittelsen i sin bok FrP rett fra levra. Det gjentar seg i Jensens bok. Blant kildene er John Alvheims mangeårige støttespiller Geir Mo. Han ble generalsekretær i FrP efter splittelsen. En annen kilde er Finn Egil Holm (kalt Finni internt). Han var fylkesleder i Vestfold FrP, og hadde i alle år vært Hagen-lojalist. Han er nå (og har også tidligere vært) generalsekretær i FrP.
Ifølge Jensen beskriver disse kildene Dolkesjø mer som et oppgjør med dårlig organisasjonskultur gjennom flere år, enn et ideologisk oppgjør. Da passer et naturligvis dårlig å nevne at blant dem som viste seg illojale mot vedtak og strategier var både partiformannens nærmeste støttespillere og formannen selv. Fridtjof Frank Gundersen gjorde sitt beste for å sabotere 1991-landsmøtets ja til EØS-avtalen. Denne prosessen og ikke minst Carl I. Hagens bidrag til den er godt beskrevet i den uautoriserte biografien Kong Carl, og i KrF-politikeren Kåre Gjønnes’ memoarer.
Siv Jensen er jo selv kritisk til Carl I. Hagens uautoriserte medieutspill, og gjengir en samtale der hun sier at hvis han hadde drøftet utspill på forhånd ville hun advart mot dem. Han svarer at nettopp derfor har han ikke varslet henne før utspill. Og det var akkurat det som skjedde da Hagen i valgkampen 1993 satte FrPs skattepolitikk ut av spill, i et direktesendt radioprogram på NRK. Det var altså skattepolitikken partiets landsmøte hadde vedtatt at skulle gjelde for fire år fremover. Hagen var selv en del av den dårlige organisasjonskulturen hans støttespillere ifølge Jensens memoarer Hagens motstandere i partiet var ansvarlige for.
Det bør jo også frem at selve oppgjøret på 1994-landsmøtet handlet om at flere av Hagens nærmeste støttespillere ikke ville akseptere liberale vedtak gjort i behandlingen av partiprogrammet på 1993-landsmøtet, blant annet om å erstatte kristendomsundervisning med et religionsnøytralt livssynsfag. Seierherrene skriver historien, også som kilder i Siv Jensens memoarer.
Sterke fortellinger
Denne anmeldelsen kan virke i overkant negativ. Det er ikke meningen, men historieskrivningen i Jensens bok er vel selektiv. Det kan unnskyldes med at mye av det skjedde før hun ble sentral i FrP. La meg derfor understreke at det er bra at politikere skriver sine memoarer. Det gir en forståelse av deres bakgrunn, verdier og hva som gjør at de har engasjert seg i politikk. La meg også fremheve at det er mye positivt som kan sies om Jensens memoarer. Kapitlene der Siv Jensen forteller om stjerneskuddet Mette Hanekamhaug, om tapet av svogeren Nicolai til sykdom, og Tor Mikkel Waras fall som justisminister er sterk lesning. Det sterkeste og kanskje mest gjennomgående temaet i boken er likevel oppgjøret med forgjengeren og mentoren Carl I. Hagen.
Hun omtaler og gir ros til sine samtidige partiledere i andre partier. Hun reflekterer over rollen som partileder og statsråd, og hvordan media forskjellsbehandler kvinnelige og mannlige partiledere. Hun er også åpen om at hun ikke er enig i FrPs ulvepolitikk og partiets syn på likekjønnede ekteskap, men forteller lite om hva hun som partileder gjorde for å endre disse standpunktene. I sammenheng med den siste saken kunne hun nevnt at det var H/FrP-regjeringen som sørget for å gjøre det mulig å endre juridisk kjønn. Siv Jensen tar flere steder selvkritikk for dårlig mediehåndtering av en del av de konfliktene og skandalene som er omtalt i boken.
Det er åpenbart at Siv Jensen fikk nok av norsk politikk efter 25 år på toppen. Både i innledningen og i kapitlene om avslutningen av hennes politiske liv skinner gleden over å gjøre noe annet godt gjennom i teksten.
Siv Jensen: Siv med egne ord
Kagge forlag 2021
