I forbindelse med toppmøtet til milliardærklubben World Economic Forum trygler nå en eksklusiv gruppe bestående av 100 dollarmillionærer og milliardærer verdens myndigheter om å øke skattene.
I den forbindelse har de opprettet en nettside som heter: «In tax we trust».
Sagt på en annen måte, ønsker de å øke statens makt.
Blant de som har skrevet under er Disney-arving Abigail Disney, den dansk-iranske gründeren Djaffar Shalchi, den amerikanske gründeren og venturekapitalisten Nick Hanauer, og den østerrikske studenten og milliardærarvingen Marlene Engelhorn.
Dette gjør meg som liberaler kritisk.
At staten bør øke skattene, og da spesielt skattene til de rikeste er allerede en bred oppfatning i befolkningen. Dette er altså ikke noe nytt. Det som er nytt er at den sterkt politisk intereserte milliardærklubben som har mange storslagne visjoner om å forandre verden til det bedre, hevder det. Som om økt skatt skulle gjort verden bedre. Som om dette er en revolusjonerende ide som noen tidligere aldri før har klart å hoste frem. Som om det ikke har blitt prøvd! Som om ikke de fleste har reflektert over det. Som om lafferkurven ikke finnes.
Men de har jo hevdet ting som er langt mer oppsiktsvekkende enn at myndighetene bør øke skatten.
You will own nothing, and be happy about it
Blant annet publiserte milliardærklubben en artikkel på sine nettsider som gav uttrykk for et ønske, en fantasi, om en fremtid der ingen eier noe. Et samfunn der ingen vil ha et privaliv, men hvor folk likevel ville være lykkeligere enn noensinne.
Denne visjonen har for øvrig blitt kritisk gjennomgått og kommentert av Rex van Schalkwyk som er formann i Free Market Foundation.
Hvis du er interessert kan du høre hva han har å si om det i denne videoen.
Reuters har imidlertid faktasjekket påstandene rundt at dette skal være et uttalt mål som milliardærklubben ønsker å oppnå innen 2030, og kommet frem til at det er feil.
Men det er utvilsomt at disse fantasiene eksisterer. At de er blitt publisert på deres nettsider. At det som en direkte konsekvens har skapt en del oppsikt og diksusjon blant en del mennesker som er kritiske til denne rikmannsklubben.
Og selvfølgelig så har det jo også dukket opp en rekke konspirasjonsteorier i kjølevannet av disse merkelige visjonene naturligvis. Noe annet kan man jo ikke forvente.
Jeg for min del forholder meg ikke til konspirasjonsteorier som sanne. Uavhengig av sannhetsgehalten i dem. Noen av dem har jo faktisk vist seg å være sanne, utrolig nok! Men det er spekulasjoner, og som oftest høyest absurde spekulasjoner, som er helt bak mål. De gjør nok som regel mer skade enn de er til nytte.
Målet mitt er her kun å problematisere at denne særdeles pengesterke sammenslutningen av politisk motiverte individer ønsker høyere skatter og avgifter.
Hvem rammes mest av høyere skatter?
Når det kommer til økte skatter og avgifter, så er det ikke denne milliardærklubben som vil bli rammet av dem. Det er nok helt andre grupper i samfunnet. Befolkningen i sin helhet taper på det. Deres potensielle konkurrenter taper på det. De som ikke har rukket å starte opp noen virksomhet enda taper på det. Mindre selskaper taper på det. Les for øvrig Bent Johans artikkel: «Skatter fører til konkurs og urettferdighet», som beskriver uheldige konsekvenser av skatter på en god måte.
Denne milliardærklubben består av individer som eier veletablerte virksomheter. De startet opp i en tid hvor det var lavere skatter og avgifter. I en tid hvor det var færre reguleringer. Mindre proteksjonisme. Generelt sett mindre statlig innblanding. Friere marked.
Det gjorde det enklere for dem den gangen å starte opp sine virksomheter. Det hjalp dem med å lykkes. Du kan se på økonomisk frihet som muligheten nye potensielle entrepenører har til å kunne klatre opp stigen, og lykkes. Til å utfordre status quo. Til å ta opp konkurransen mot allerede godt etablerte virksomheter, og utfordre dem med enda bedre produkter og tjenester, som kommer befolkningen til gode. Nye oppfinnelser, som for eksempel kryptovaluta.
Bedrifter liker ikke konkurranse
Du kan se denne gjengen av særdeles rike mennesker med godt etablerte virksomheter, som en gjeng som ikke ønsker en slik konkurranse. De ønsker å være på toppen. Man kan mistenke det de driver med som et forsøk på å «trekke stigen opp etter seg» gjennom å påvirke hvordan politikken gjenomføres. Gjennom å forsøke å sette dagsorden. Gjennom å invitere våre folkevalgte på eksklusive flotte møter bak lukkede dører.
Liberalisten og forfatteren Daniel Robin mener at denne stigen i dag er ødelagt, og at liberalister faktisk må reparere den i sin bok Libertarian War on Poverty Repairing the Ladder of Upward Mobility.
Jo høyere skatter, og jo flere reguleringer som staten til en hver tid innfører, jo vanskeligere blir det å starte opp en bedrift og konkurrere mot de store og etablerte aktørene. Det har faktisk et navn: Regulatory capture. Regulatory capture er meget vanlig i USA, og kanskje spesielt innenfor det amerikanske helsevesenet. Sistnevnte forklarer for eksempel de skyhøye kostnadene knyttet til helse i USA, men også innenfor kraftbransjen og andre sektorer eksisterer samme problemet.
Disse rikingene ønsker nok en slik utvikling.
De ønsker seg nok en utvikling hvor det blir stadig vanskeligere å ta opp konkurransen mot dem.
De liker ikke konkurranse.
Bent Johan Mosfjell kommer inn på dette faktum i noen av sine artikler her på liberaleren. Et eksempel er å finne i denne artikkelen: «Når en åpen suksess lukkes!», hvor han har et avsnitt med følgende overskrift: «Bedrifter liker ikke konkurranse».
Han beskriver blant annet reaksjonen til de næringsdrivende «som svært lærerik», i forbindelse med at en av de mest etablerte aktørene innen utleie av sparkesykler ønsker at staten skal inn å regulere markedet. Reguleringen tjener naturligvis hennes sak, og utestenger alle potensielle konkurrenter. Så tenker jo jeg at man kan dra med seg denne lærdommen også over i denne sammenhengen hvor milliardærer trygler om mer skatt.
I en annen artikkel med overskriften: Staten gir vekk mine penger til store bedrifter, skriver han: «En bedrift foretrekker å slippe slitsom konkurranse og kun forsyne seg med et overskudd.» Og i artikkelen: «Knuser kompiskapitalismen», skriver han at Johan Norberg, «tar for seg hvordan store selskaper skaffer seg politiske særfordeler på bekostning av vanlige mennesker.»
De rike betaler ikke skatt
Alle utgifter inkludert skatter og avgifter som blir pålagt næringslivet – ikke bare utgifter på strøm, leie av lokaler og så videre – blir alle lagt på prisen på varene og tjenestene som næringslivet selger til oss forbrukere. Så det er altså vanlige forbrukere, som meg og deg, som ender opp med å betale skattene som er pålagt næringslivet. Så den gamle påstanden til John Fredriksen om at de rike ikke betaler skatt, er nok en kommentar som treffer spikeren på hodet.
Det er mer korrekt å omtale de rikeste som noen som «betaler» i form av den risikoen de har tatt ved å risikere sine egne penger, eller ved å låne penger til å starte og drive private virksomheter som da i bunn og grunn alle tjener på.
Økt skatt, hvorfor ikke?
Skatt kan sees på som en tvungen betalingsordning. Det kan sees på som en demokratisk tvungen sentralisering av penger hos noen få personer som da skal disponere disse på våre vegne. Indirekte demokrati: Vi velger de som skal bestemme over oss, og disponere pengene våre på våre vegne.
Vi bør tenke nøye igjennom hvor mye av inntekten vår som vi ikke ønsker å disponere selv, men ønsker å la andre mennesker disponere på våre vegne. Det er som illustert vi som må betale mer skatt, når vi stemmer på politikere som lover å skattlegge de rikeste hardere. Slik har det alltid vært. Så er jo et spørsmål om samfunnet faktisk blir rikere eller bedre av at man øker skattene.
Der er liberalister og dels konservative uenige med sosialister og sosialdemokrater. Valgfriheten uteblir helt. Det er bedre å tenke på staten som et privat selskap vi ikke liker, som da krever betaling for produktene og tjenestene til firmaet uten vårt samtykke. Det tror jeg beskriver liberalisters oppfatning av skatt ganske godt. Må legge til her at dette private selskapet nærmest har monopol over flere sektorer, og stadig vidrefører tungrodde og gammeldagse byråkratiske systemer.
Konkurranse er viktig
Konkurranse er en helt grunnleggende del av en markedsøkonomi. Private virksomheter konkurrerer om å tilby forbrukere varer og tjenester som er bedre, raskere og billigere. Konkurranseprinsippet tvinger virksomhetene til å maksimere effektiviteten og tilbyr sine produkter til den laveste prisen som markedet kan bære, og sist men ikke minst så kan de forsvinne fra markedet dersom konkurrerende virksomheter med langt mer effetkive og bedre prisede produkter og tjenester entrer markedet og folk velger dem i stedet for de eksisterende. Det frie marked hindrer aktørene i å ta de prisene de selv ønsker, ettersom det stort sett alltid vil være en sterk priskonkurranse som presser prisene ned. For å hindre dette, må man som påpekt ovenfor, ty til reguleringer og subsidier etc, som blant annet er problemet i det amerikanske helsevesenet.
Mens det å gjøre foretninger med en privat virksomhet i en markedsøkonomi er frivillig, har alt som har noe med staten å gjøre basert på overformynderi og tvang. De fleste landene i dag har en blanding mellom plan- og markedsøkonomi, altså en blandingsøkonomi. Planøkonomien beskriver det kommunistiske eller sosialistiske økonomiske systemet, der hvor staten har enerett, eller tilnærmet enerett på å levere bestemte tjenester til borgerne.
Dette betyr at det ikke har noe incentiv til å fungere på noen effektiv måte eller tilby lave priser, fordi dens kunder ikke har noe annet valg. Har ikke noen muligheter til å se etter bedre tilbud andre steder. I stedet blir dårlige offentlige tjenester kunstig holdt i live gjennom denne tvungne finansieringsmodellen som kalles skatt.
I Norge har staten tilnærmet monopol på helsetjenester, eldreomsorg, skoler og barnehager. Dette gjør oss svært avhengige av staten gjennom hele livet. Og selfølgelig styrker det jo de etablerte partiene at staten og politikerne har et sterkt grep rundt undervisningen og media, altså at de har et godt grep om informasjonsflyten i samfunnet.
Motsetningen til dette er selvsagt et fritt marked. Et marked er en abstraksjon som i all hovedsak beskriver hvordan tilbud og etterspørsel manifiserer seg gjennom priser. Hvis etterspørselen til et produkt eller en tjeneste øker mens antallet varer eller tjenester forblir det samme, vil prisen gå opp. Økte priser sender signaler til de som produserer disse varene eller tjenestene å øke produksjonen av dem. Mens fallende priser sender signaler til produsentene om å produsere mindre av det. Denne balansen kan vanskelig opprettholdes i offentlige systemer, ettersom slike mekanismer ikke finnes. Vi vil derfor se overproduksjon av noen varer og tjenester, mens vi ser for lite av andre tjenester.
Økt skatt betyr bare at mer penger pumpes inn i lite bærekraftige systemer, samt gir politikerne mye mer penger som de kan sløse vekk på tant og fjas, noe @sløseriombudsmannen dokumenterer på sin facebookside hver bidige dag.
Se foresten denne videoen som viser utviklingen det amerikanske helsevesenet har hatt de siste hundre årene:
Kilder:
https://borsen.dagbladet.no/nyheter/rikinger-trygler—urettferdig/75170063
