Det kan være fint å lese litteratur av Ludwig von Mises, Henry Hazlitt, Friedrich von Hayek, Murray Rothbard, Frédéric Bastiat, Ayn Rand og annen litteratur som er populær blant liberalister og andre frihetsvenner. Man kan også lese mer ukjente forfattere, slik som Bertrand de Jouvenel, Erik von Kuehnelt-Leddihn og Robert Nisbet. Du kan grave deg ned i litteratur som ikke mange utenfor din egen lille sære krets kjenner til. Bare å være der er neppe særlig lurt.
Hvorfor skal du lese medstrømslitteratur?
En viktig årsak er å kjenne fienden. Skal du kritisere keynesk tenkning, kan det være smart å lese det Keynes har skrevet. Skal du overbevise medstrømsfolk, kan det være en fordel å forstå hvordan de tenker. Det kan også være til nytte ikke lett å bli oppfattet som en som har ideologiske skylapper og ikke forstår verden utenfor det snevre ideologiske universet.
Et av kjennetegnene ved konspirasjonsteorilitteratur er at den bare henviser til annen konspirasjonsteorilitteratur. Hvis du kun henviser til kilder innenfor en engere krets, vil ikke det i seg selv gjøre deg til konspirasjonsteoretiker, men det kan være ugreit å ha et trekk som minner om konspirasjonsteorilitteratur. Det kan være greit å vise vilje til å ville ha med andre enn dine egne meningsfeller å gjøre.
Som Peer Gynt sa:
Man skal ej læse for at sluge,
men for at se, hvad man kan bruge
Da jeg jobbet med debattboken Grunnlov og frihet, leste jeg mye av den litteraturen som kom ut i anledning grunnlovsjubileet, Jeg fant informasjon som jeg kunne fremheve. Problemet i medstrømslitteraturen er ofte ikke at de lar være å nevne det du er interessert i, men at de isteden legger mindre vekt på det og gjemmer det litt bort. Et eksempel kan være naturrettens tilbakegang siden 1814.
Til sist kan det være at du har tatt feil. Du kan lære av medstrømslitteraturen. Hvis du har tatt feil, betyr ikke det nødvendigvis at du skal legge alt fullstendig om, men at dine analyser og overbevisningsfremstøt kan bli bedre av lærdommen.
