Stemmer det at partipolitikere ikke utnevnes som sjef for Norges Bank? Visste du at nettopp en partiutnevnelse holdt på å skape regjeringskrise i 1994? Kan det skje igjen, hvis Jens Stoltenberg utnevnes til ny sjef i Norges Bank?
Å være sjef for Norges Bank, sentralbanken, er en meget viktig jobb. Det må ikke være tvil om uavhengigheten, eller om de faglige rådene sentralbanksjefen gir. Visesentralbanksjef Ida Wolden Bache har vært en av favorittene til å efterfølge den nåværende sjefen, Øystein Olsen. Han varslet tidligere i år at han ønsket å gå av med pensjon. Så begynte spekulasjonene å dukke opp i media om at tidligere statsminister (og finansminister) Jens Stoltenberg kunne være en god kandidat. Han avviste ikke kategorisk at han var kandidat. Så ble søkerlisten offentliggjort. Stoltenberg og Wolden Bache anses som de eneste seriøse søkerne på listen. Stoltenberg avslørte at han i november ble kontaktet av Finansdepartementet og bedt om å søke. Statsminister Jonas Gahr Støre har allerede varslet at han kommer til å melde seg inhabil. Dermed er det finansminister Trygve Slagsvold Vedum som skal håndtere denne brennbare saken. Han var statsråd da Stoltenberg var statsminister.
Som finansminister og statsminister har Stoltenberg vært sentral for innføringen av både pensjonsreformen, handlingsregelen og inflasjonsmålet.
Vil Stoltenberg bli oppfattet som uavhengig nok?
Spekulasjonene går høyt, om Stoltenberg kommer til å ha tilstrekkelig distanse til den rødgrønne regjeringen og bli oppfattet (både innenlands og utenlands) til å være uavhengig i sine råd. Sjeføkonom i NHO Øystein Dørum uttalte i et intervju til Klassekampen 18.desember at han tror Stoltenberg kommer til å til å bli utnevnt. På spørsmålet om hvilke kvalifikasjoner en sentralbanksjef bør ha, svarer Dørum: «- Du må vere tilstrekkelig fagleg sterk til å forstå dei resonnementa og premissane som sentralbankens politikk er basert på. Det går på finansiell stabilitet, pengepolitikk og kapitalforvaltning som de tre viktigaste du må ha ein fagleg tyngde på. Det handlar og om å vere ein god personalleiar, få andre til å gjere ein god jobb, og omgje seg med flinke folk. Det tredje er at du må vere god på kommunikasjon, og Jens Stoltenberg er jo ein veldig god kommunikator.» Dørum mener det ikke vil være et problem med bindinger til den rødgrønne regjeringen: «Dels fordi eg trur han er ein person med stor integritet, og dels fordi det er institusjonen og ikkje personen som bestemmer.» VG går på lederplass inn for Stoltenberg. Helge Ulstein spør i Dagsavisen om Norge har råd til å la være å bruke Stoltenberg.
Partipolitikere i Norges Bank
Erik Brofoss var finansminister fra 1945 – 47, og derefter handels- og sjøfartsminister til 1954. Da ble han sjef for Norges Bank. Brofoss var en omstridt finansminister, med sterk hang til planøkonomiske virkemidler. Før ham var Venstre-politikeren Gunnar Jahn sjef for Norges Bank fra 1946 til Brofoss tiltrådte i 1954. Han var finansminister i Gerhardsens samlingsregjering i 1945. Kjell Storvik hadde bakgrunn som statssekretær for Rolf Presthus (H, 1981 – 86) da han ble utnevnt til sjef for Norges Bank i 1996. Han hadde jobben i kun to år. Men det var Storviks forgjenger som bragte Norge til randen av regjeringskrise,
Partiutnevnelsen som nesten førte til Gros fall
I 1994 møtte Gro Harlem Brundtland mistillitsforslag efter en utnevnelse av en partifelle og mangeårig nær medarbeider som ny sjef for Norges Bank. Finansminister Sigbjørn Johnsen stod bak utnevnelsen av Torstein Moland til ny sjef for Norges Bank i 1994. I sin memoarbok Dramatiske år 1986 – 1996 (Gyldendal 1998) omtaler hun Moland en rekke ganger, og i 1986 ble han statssekretær med ansvar for økonomiske saker ved statsministerens kontor. Hun omtaler ham som en sentral medarbeider siden 1981. At utnevnelsen av Moland nesten ble hennes fall skriver hun ingenting om. Det gjør heller ikke Anne Enger (Lahnstein) i sin bok Grønn dame, rød klut (Aschehoug). Hun var leder for det største opposisjonspartiet fra 1993 – 1997, og var den mest aktuelle statsministerkandidaten ved en regjeringskrise. Moland er heller ikke nevnt av Kjell Magne Bondevik i Et liv i spenning (Aschehoug 2006). Eller av Carl I. Hagen i Ærlig talt (Cappelen, 2007). Av datidens sentrale politikere er det SV-leder Erik Solheim som ofrer en halv setning på Moland, i forbindelse med det dårlige forholdet mellom Ap og SV midt under kampen om norsk medlemskap i EU. SV stemte nemlig for forslaget om mistillit (s. 329 i Nærmere, Millennium 1999). Man må altså lete andre steder enn i memoarene til sentrale norske politikere i 1994.
FrP-splittelsen berget Gro
I valgkampen i 1993 hadde Høyre satt søkelys på Ap-staten, med alle sine organisasjoner, eierskap, nettverk og plasseringer av partimedlemmer i viktige posisjoner i det norske samfunnet. Partiutnevnelser var altså et mye debattert tema da Torstein Moland ble utnevnt. Forrige gang Gros regjering hadde foretatt en partiutnevnelse var i 1989, da Aps avtroppende parlamentariske leder og partinestleder Einar Førde gikk ut og ønsket seg jobben som sjef i monopolselskapet NRK. FrPs stortingsgruppe på 10 representanter var i 1994 klar til å felle Ap-regjeringen på det de oppfattet som en klassisk partiutnevnelse. I den uautoriserte biografien Kong Carl (Kagge, 2001) forteller forfatterne Jan Ove Ekeberg og Jan Arild Snoen om hvorfor det ikke gikk slik.
«Også de fire uavhengige stortingsrepresentantene får gitt partiformannen et siste spark.
Den muligheten kommer allerede en måned etter Bolkesjø-landsmøtet, da det fremmes mistillitsforslag mot finansminister Sigbjørn Johnsen. Johnsen har utnevnt partikameraten Torstein Moland som sentralbanksjef. Like etter utnevnelsen kommer det frem at Moland har foretatt investeringer i et kommandittselskap som befinner seg på kanten av skatteloven.
Moland blir senere frikjent for alle anklager, men da saken raste som verst, holdt den på å velte en regjering. Mistillit mot en enkelt statsråd blir alltid oppfattet som mistillit mot hele regjeringen. Moland hadde på toppen av det hele vært statsminister Gro Harlem Brundtlands nære medarbeider gjennom flere år.
Hjelpen kom fra svært uventet hold. De fire uavhengige eks-FrP-erne er på vippen. På forhånd har de fleste regnet med at de fire ville være med og felle regjeringen – uten å blunke. Men nå tar de i stedet på seg statsmannsminen og uttrykker frykt for at politisk uro og et eventuelt kortvarig regjeringsskifte vil skade norsk økonomi og redusere sjansene for et ja i den kommende folke-avstemningen om EU.
Er det for å gni salt i Hagens sår at beslutningen blir bekjentgjort direkte på TV – på trappen til Stortinget? I hver fall Irriterer det Hagen grenseløst at de fire får så stor oppmerksomhet. Hagen hadde også gjerne sett et regjeringsskifte som kunne tatt oppmerksomhet bort fra hans egne og Fremskrittspartiets problemer.» (s. 257/258).
Nei-regjering midt under EU-kampen?
I Nei til EU så Kristen Nygaard muligheten for en regjering av nei-partier midt under EU-kampen. Frank Rossavik har skrevet SVs historie, og han omtaler også nesten-krisen i 1994, i SV. Fra Kings Bay til Kongens bord (Spartacus, 2011).
«Våren 1994 kom det til et stort oppgjør på Stortinget om den såkalte Moland-saken. I august året før hadde finansminister Sigbjørn Johnsen utpekt partifellen Torstein Moland til ny sjef for Norges Bank. Dagen før utnevnelsen var det blitt kjent at Moland hadde investert i et tvilsomt kommandittselskap.
Selskapet kom stadig mer i søkelyset for noe som ble kalt Airbus-skandalen. Da begynte opposisjonen på Stortinget å interessere seg for prosessen rundt utnevnelsen av Moland til sentralbanksjef. Hvorfor hadde det skjedd så kort tid etter at hans investering ble kjent, og hvilke undersøkelser hadde Finansdepartementet gjort om saken? Mistanken om en klassisk partiutnevnelse lå også under. Det fantes andre kvalifiserte søkere.
Etter hvert ble det klart at Frp og Høyre ville fremme mistillitsforslag, mens KrF ikke mente saken var viktig nok. Frp og Høyre kunne få flertall sammen med SV og Sp.
De to partiene måtte både vurdere Moland-saken for seg og konsekvensene av et regjeringsskifte like før folkeavstemningen. Det var utsikter til at en regjering med Sp, KrF og SV kunne tiltre, eller Sp alene. Sp var da Stortingets nest største parti, og Anne Enger Lahnstein kunne derfor regne med å bli den første Kongen spurte om å lage ny regjering. Men var dette en mulighet eller en fare.
SVs stortingsgruppe var i tvil, og folk utenfor gruppen trakk i begge retninger. Blant annet var Stein Ørnhøi, inntil nylig nestleder for Nei til EU, aktiv for å få Eilef A. Meland til å gå inn for at SV skulle støtte mistillitsforslaget. Meland var skeptisk, og i dette tilfellet på lag med Erik Solheim og Kjellbjørg Lunde. Mest mot å fremme mistillit var Rolf Kjetil Bjørn fra Troms. Han fryktet at kaoset ville skade nei-siden. Også Vegard Bye, som var inne som vara for Kristin Halvorsen, var klart mot. Men mistillit ble vedtatt.
VG meldte at 2/3 av Ss gruppe var for mistillitsforslaget, men undere sterk tvil. En anonym kilde sa at SV eventuelt ville stemme for mens man «holdt seg for nesen.».
Grunnen til at gruppen gikk for mistillit, var presset fra Nei til EU. Organisasjonens leder Kristen Nygaard ba om møter med partiene, og anbefalte sterkt å presse frem en nei-regjering. Kristin Halvorsen håndterte saken for SV. Ved en anledning stilte hun og sekretariatsleder Tom Chr. Axelsen på et fellesmøte der blant andre Senterpartiets John Dahle og Kristen Nygaard var til stede. Nygaard ville ha en Sp-regjering eller helst en bred nei-regjering. Ap-mannen snakket flere ganger om «når vi danner regjering».
Både Sp og SV gikk med på opplegget, men motvillig. De var ikke sikre på at Moland-saken forsvarte mistillit, og enda mindre på at det ville gagne nei-siden å provosere frem en regjeringskrise. En ting var kaoset skiftet i seg selv ville skape i et par uker, men om regjeringen hadde fått sitte en stund, kunne det også ha oppstått motsetninger partiene imellom som kunne sette nei-seieren i fare.
Kristin Halvorsen formidlet da også til Anne Enger Lahnstein at SV ikke ville ha noe imot om Sp bøyde av og reddet regjeringen i siste liten.
Luften gikk ut av ballongen da fire utbrytere fra FrPs stortingsgruppe kunngjorde at de ville stemme mot mistillitsforslaget. Det falt til slutt med 80 mot 83 stemmer.» (s 364/365).
Begrunnelsen fra som berget Gro – med deres egne ord
Oscar D. Hilllgaaar (Vestfold), Roy N. Wetterstad (Buskerud), Ellen Chr. Christiansen (Oslo) og Stephen Bråthen (Akershus) stemte altså mot mistillitsforslaget. I et innlegg i Dagens Næringsliv 19.mai 1994 begrunner de to sistnevnte stemmegivningen:
«Avverget krise II
Med unntak av Kristelig Folkeparti og oss fire utbrytere fra Carl I. Hagens parti, har Stortingets opposisjonspartier kommet til at de vil kaste Brundtland-regjeringen på bakgrunn av finansministerens håndtering av utnevnelsen av Torstein Moland som sentralbanksjef.
Når Stortinget 24. mai 1994 skal behandle mistillitsforslagene mot finansminister Sigbjørn Johnsen, vil vi fire som utgjør gruppen av uavhengige representanter stemme imot dem. Det gjør vi ikke fordi vi har tillit til Johnsen som statsråd. Ei heller fordi vi har tillit til Arbeiderpartiet eller regjeringens økonomiske politikk. På alle vesentlige punkter er vi tvert imot enige i kritikken som reises.
Når vi da likevel ikke finner å kunne felle regjeringen, skyldes det alle de konsekvenser som kan følge av en regjeringskrise. Den ustabilitet landet blir kastet ut i vil redusere tilliten til norsk økonomi. Faren for nasjonal renteoppgang og ny usikkerhet for næringslivet er overhengende. Dertil er vårt land midt inne i en uhyre viktig fase i såvel EU-saken som i vårt forhold til frihandelsorganisasjonen GATT. I denne sammenheng er det uhyre viktig med stabilitet og forutsigbarhet i styringen av landet.»
Kan krisen ingen husker være relevant?
Krisen rundt det som ble oppfattet som en partiutnevnelse fra Aps side i 1994, kan det ha relevans i dag? Prosessen rundt ansettelsen har så vidt begynt. Men Jens Stoltenberg er søker. Han ble bedt om å søke. Han er tidligere finansminister og statsminister, med sterke bindinger både til den nåværende statsministeren og til den nye rødgrønne regjeringen. Hans internasjonale kontaktnett fra tiden som statsminister og fra årene som generalsekretær i NATO, hans fortid som finansminister og statsminister, hans rolle når det gjelder pensjonsreformen, handlingsregelen og inflasjonsmålet vil være sterke argumenter for hans kandidatur. På den annen side: Internasjonal tillit til norsk økonomi og styringen av Oljefondet er meget viktig. Posisjonen som sjef for sentralbanken er blant de viktigste i hvilket som helst land. Tåler regjeringen og Norges Bank spekulasjoner om en partiutnevnelse og den tvil dette vil skape? Tør Vedum og regjeringen utnevnte Stoltenberg? Tør Stortinget sette foten ned?
