Trøffeljegerne fra Piemonte
USA/Italia 2020.
Regi: Michael Dweck, Gregory Kershaw
Norsk premiere: 25. desember
Førpremiere med smak av trøffel på Vega i Oslo 11. desember og på Odeon i Stavanger 16. desember.
En fabelaktig fotografert og musikksatt kjærlighetserklæring til Piemonte og den italienske landsbygda.
Nordvest i Italia ligger regionen Piemonte, med administrasjonssenteret Torino. Langs elven Po dyrkes mesteparten av den europeiske risen, og i regionens skoger av hassel, eik, bøk og poppel finnes både svart og hvit trøffel, hvor den hvite regnes som den gjeveste. Med en kilopris på 2-4000 euro (20-40 000 norske kroner) er det forståelig at jakten på disse aromatiske gullklumpene kan bli svært intens.
Filmen starter allikevel i den andre enden, på den delen av den italienske landsbygda som vi elsker å elske, og elsker i fillebiter. Alt er riktig. De gamle mennene prater i munnen på hverandre, nedkaller Jomfru Maria og Herren, roper på sine kjæreste trøffelhunder, klatrer oppover loddrette skrenter, sitter på gamle eiketønner i en rotete vinkjeller og mimrer om gamle dager.
Alle husene er i fargerikt malt murpuss, alle har store flasker inderlig rød vin til maten, gubben og gamla sitter og vasker sine egne knallrøde tomater i en emaljebalje og heller sine egne druer ned i den gamle, rustikke druepressen. Den gamle ungkaren deler middagen sin med hunden Birba og småprater med henne om hva som skal bli av henne den dagen han selv ikke lenger er her. Det hele ånder en slik italiensk landsbyidyll at du knapt kan tro dine egne øyne.
Persongalleriet er en kakofoni av eldre menn som alle har det til felles at de forguder hundene sine, og lever for jakten på trøfler. En mann som ligner dels på Leonardo da Vinci og dels på Rasputin hamrer løs på en skrivemaskin fra mellomkrigstiden, drikker vin fra en ølseidel og klager til himmelen over tingenes tilstand og hvor mye bedre alt var før. Symptomatisk nok lærer vi ikke navnene på noen av menneskene. Det er hundenes navn vi hører. Fiona og Pepe, Birba, Titina og Charlie. Og som vi sjarmeres av disse hundene og deres entusiasme. Trøffeljakt! De logrer, de hopper og danser, de klynker og de bjeffer. De vil ut i skogen! Når de halser ut mellom trærne på jakt etter denne deilige duften de har lært å spore for sine mennesker får vi til og med montert kamera på den ene, slik at vi kan følge trøffeljakten i hundeperspektiv. Hundenes verdi merkes: Titina blir med i kirken og får sin egen velsignelse av presten. Birba er ikke til salgs mer enn et menneskebarn ville være det.
Og de finner trøffelen. I vasket tilstand er den nok mer hvit, men når den trekkes opp av jorden og børstes, ser den nærmest ut som den er laget av gull. Erfarne neser inspiserer fangsten: Det er ikke noe godt trøffelår i år. Men aromaen er nydelig. Denne trøffelen er fin. Trøffeloppkjøperne pruter i mørke innkjørsler, i lyset fra billyktene skifter sopp og penger hender. Bildene er komponerte nærmest som Rembrandt-malerier, hvor store flater er mørke, og bare en liten del av lerretet er opplyst: Her skjer det. Her er det viktige. Her er sakens kjerne. Trøffelen. Denne gylne lille klumpen av aroma og perfeksjon. Den omsettes til Russland, til USA, til Frankrike. Den danderes på en rød fløyelspute mellom to flasker vin, gull på rødt, kongelig.
Men alle paradis har sin slange. Den bitre gamle mannen med skrivemaskinen har sverget å aldri mer gå på trøffeljakt. – Folk har ingen respekt mer. De gjør det ikke av kjærlighet til naturen, eller for smakens skyld, eller for å leke med hundene. De tenker bare på penger. Rasende og sta avviser han enhver som vil han skal jakte trøfler, eller som vil jakte trøfler på hans eiendom. – De dreper hunder! Hundene er uskyldige!
Trøffeljegerne fortviler. Det legges ut forgiftet åte i skogene. Hundene spiser dette og dør. Det blir aldri forklart, men vitner om en fryktelig konkurranse i jakten på gullklumpene. Vi ser sorgen over en god hund. En liten grav, en haug med svart jord i hagen, en utrøstelig eier. Musikken setter inn, og vi ser den eneste scenen i denne filmen som virker malplassert: En av trøffeloppkjøperne sitter til bords og nyter en rett bestående av posjert egg med fondue og høvlete trøffelskiver. Arien E lucevan le stelle fra Puccinis Tosca akkompagnerer dette enkle, men allikevel overdådige måltidet. Vi får endelig servert hva det hele dreier seg om, men dessverre får det denne mannen, som neppe har gjort noe galt, til å fremstå som en ond Don Corleone. Det er som om det er hans skyld at hundene blir forgiftet, men har disse to noe med hverandre å gjøre? Nyter han et deilig måltid på bekostning av knuste hjerter og forgiftede hunder? Scenen er allikevel like vakker som resten av filmen, hvis du tvinger deg til å glemme bismaken.
Trøffeljegerne fra Piemonte er en kjærlighetserklæring. Gamle menn og hunder, mat og deilig drikke, vakker italiensk natur og landsby, arier og folkelige nidvers om dumme prester, og i sentrum for all denne oppmerksomheten troner den kongelige hvite trøffelen på sin røde fløyelspute. Filmen er en miljøskildring og et portrett mer enn en fortelling med en spesifikk handling. Men hvilken skildring. Mer enn å være en film om sopp handler den om kjærligheten til selve soppjakten og til naturen soppen vokser i. Om 87-åringen som ikke får lov av kona til å jakte trøfler lenger, men som hopper ut av vinduet om natta for å gjøre det allikevel. Den må bare oppleves.