Tidligere statsminister Kåre Willoch omfavnet nok karakteristikken «fanatisk moderat», men gjennomførte en revolusjon i Norge. Det er et før og efter Willochs regjering i norsk historie.
Som ung var jeg konservativ. Veldig preget av historien om 2.verdenskrig var jeg opptatt av et sterkt forsvar. I 1981 kom politikkens superstjerner Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland til Eidsvollshallen, og samlet et publikum på over 600 mennesker. Jeg var 15 år, og var ikke der. Valgnatten var jeg på leirskole utenfor Kristiansand. Noen samfunnsengasjerte medelever fulgte opptellingen fra stortingsvalget. Ikke jeg. Men jeg var begeistret over at Willochs regjering i juni 1983 ble en flertallsregjering. Så jeg stemte Høyre ved skolevalget på Eidsvoll vgs. i 1983. Det viste seg at jeg var umoden og naiv. Det ble aldri Høyre på meg. Skuffelsen over politikken til regjeringen ble så stor at jeg i 1985 valgte Fremskrittspartiet. Willochs regjering var radikal i sine endringer av det norske samfunnet, men ble mer moderat og utgiftsdrivende gjennom deltagelsen av de sanne norske særinteressepartiene KrF og SP.
Kåre Willoch døde 06.desember i sitt hjem, 93 år gammel. Han var en av gigantene i norsk politikk efter 1945. Ja, sannsynligvis i hele Norges politiske historie. Han var lynende intelligent, uhyre kunnskapsrik, og en glitrende retoriker. Den som skulle ta ham på fakta i en debatt fantes neppe. Journalister som Frank Rossavik og Eirik Mosveen skriver på Facebook om sine minner fra møter med Willoch; hvordan de fikk utkast til intervjuer tilbake i rettet form. Han rettet til og med spørsmålene. Det var for øvrig et varemerke ved ham i intervjuer og debatter: Hans svar begynte ofte med «du mente vel å stille spørsmålet» og så omformulerte han journalistens spørsmål og svarte derefter på sitt eget spørsmål. Han kunne fremstå som litt vel faktaorientert, kjølig og kald i debatter. Han vant som oftest, men vant han hjertene? Efterhvert.
Allerede i 1956 møtte han som vararepresentant på Stortinget, som den yngste siden 1814. I 1957 ble han den yngste faste representanten på Stortinget, 29 år gammel. Preget av sin utdannelse som økonom, og av bakgrunnen fra Rederforbundet og Norges Industriforbund. Da Jon Lyng dannet sin kortlivede regjering i 1963 ble Willoch handels- og sjøfartsminister, bare 34 år gammel. Samlingen av de fire ikke-sosialistiske partiene i regjering med Willoch som statsråd pekte fremover. I 1965 fikk de fire flertall, en ny regjering kom til og Willoch kom tilbake til samme departement. Willoch kan godt karakteriseres som et petimeter; forberedt, nøyaktig og grundig. Beslutninger skulle fattes formelt, tydelige og klare. Dermed ble forholdet til regjeringssjefen Per Borten, kjent for en omtrentlig stil både i beslutninger og formuleringer, og herostratisk berømt for å tvile og utsette beslutninger så lenge at han drev medarbeiderne til fortvilelse, dårlig. Bortens regjering ble varig svekket da Jon Lyng (H), Helge Seip (V) og Willoch selv i 1970 gikk ut av regjeringen og tilbake til Stortinget. Willoch var da valgt til Høyres leder (formann) efter kampvotering.
Gjennom hele efterkrigstiden lå Høyre på mellom 17 og 21%. Willoch overlot formannsvervet i Høyre til Erling Norvik i 1974. Det var uansett den parlamentariske lederen (Willoch) som var partiets reelle leder. Så mens Norvik bygget organisasjon og begeistret kadrene med sine talegaver og sin sjarm bygget Willoch opp seg selv og partiets fremste folkevalgte på Stortinget som et tydelig alternativ til Ap. De borgerlige lå godt an i 1977 og hadde allerede begynt sonderinger om regjering da en postsekk i Norland viste seg å inneholde nok stemmer til å sikre Hanna Kvanmo plass på Stortinget, fortsatt rødt flertall og dermed kunne et skadeskutt Ap fortsette den fuktige ferden mot totalhavari i 1981.
1981 var et lykketreff for Høyre, Willoch og landet. Norge var et land som hadde stivnet i formen. Inflasjonen var høy, køene økte og økonomien stagnerte. Et Ap i krise klarte ikke å reformere hverken seg selv eller landet. En ny og ung, populær kvinnelig leder i Gro Harlem Brundtland klarte ikke å redde et regime som hadde seilt seg selv på grunn mens mannskapet sloss seg imellom. Velgerne var overmodne for reformer. Willoch hadde efterhvert tvilt seg til at det var riktig å fristille Høyres representanter i abortspørsmålet. KrF hadde bundet seg selv til ikke å gå i regjering som ikke ville reversere loven om selvbestemt abort. SP kunne ikke gå i regjering med Høyre alene. Dermed kunne Kåre Willoch danne den første rene Høyre-regjering på 50 år, med hele sitt galleri av nye politiske stjerner. De gjøv løs på reformene; NRK-monopolet ble avskaffet (kan du tenke deg en situasjon med én TV-kanal og ditto radiokanal?). Loven som gjorde det forbudt for butikker å holde åpent efter kl. 1700 ble liberalisert. Over 35 år efter at 2.verdenskrig var over ble boligpolitikken liberalisert. Folk kunne kjøpe bolig i et fritt marked, fremfor å betale en regulert pris over bordet (og under bordet for å komme foran i køen).
Konservativ – eller radikal?
Visst var det radikal politikk sammenlignet med den sosialdemokratiske samfunnsorden som hadde eksistert i Norge siden 1945. Mye ble liberalisert og mennesker fikk i større grad lov til å treffe egne valg for eget liv. Skatter ble senket, men velferdsstaten ble ikke avviklet. Willoch er blitt sitert på at «for lite og for meget forderver alle ting.» Han var altså opptatt av balanse. Balanse mellom stat og marked, mellom statlig styring og individets frihet. Mange vil bruke Jappetiden til å definere Willoch (eller i hvert fall politikken hans) som liberalistisk snarere enn konservativ. Da må man spørre seg om små skritt i sakte fart ville vært riktig medisin for Norge i 1981? Skulle Willoch og Høyre vært forsvarere av ikke bare en sosialdemokratisk samfunnsorden men også sosialdemokratiske virkemidler?
Det fantes faktisk et radikalt alternativ til høyre for Høyre. Anders Langes Parti så spontant dagens lys i 1973 og fikk over 100 000 stemmer som mente Bortenregjeringen ikke akkurat hadde demontert sosialdemokratiet. Snarere tvert imot. I 1981 hadde protesten fått en fastere form og et mer ungdommelig talerør og feide inn på Stortinget. Legger man Høyres og FrPs programmer fra 1981 og 1985 ved siden av hverandre vil man neppe finne på å kalle Høyre for liberalister. Å gjøre en stiv stat mykere i kantene og et grått samfunn mer farverikt fører neppe til noen undergang.
Denne balansen mellom staten, individene, næringslivet og sivilsamfunnet baserer seg på en klassisk konservativ tilnærming til samfunnet og politikken. Verneplikten forsvant ikke, heller ikke statskirken eller monarkiet. Offentlige monopoler ble avskaffet og strenge reguleringer myket opp. Men velferdsordningene og overføringene som definerer velferdsstaten forsvant heller ikke. Willoch mislikte personlig den fremvisningen av rikdom som liberaliseringen av kredittmarkedet førte til på 1980-tallet. Det var rikdom med lånte penger, og bankene utviste efter Willochs mening heller ikke den forsiktighet i utlånspolitikken som de burde ha gjort. Hans kritikere bør likevel spørre seg om hva som var alternativet? Kanskje bør kritikken like gjerne rettes mot SP og KrF. De satt i regjering, men ville ikke fjerne rentesubsidieringen. Dermed kunne bankene låne ut penger uten at kunden fikk forståelsen av at det koster (i form av renteutgifter). Kåre Willoch kritiserte næringslivsledere som ikke utviste moderasjon og samfunnsansvar.
Lei av å regjere?
Både i 1981 og 1985 fikk Høyre valgresultater over 30%. At partiet ikke ble mer svekket efter fire år med så omfattende reformer sier sitt. Høyre var et folkeparti som fanget tidsånden. Partiet har hverken før eller efter Willoch vært i nærheten av slike tall. Men utvidelsen av regjeringen med SP og KrF var intet vellykket grep. De to partiene hadde alltid forslag til påplusninger på budsjettene, men aldri til kutt i offentlige utgifter. Og da regjeringen i 1985 ble avhengige av FrPs to representanter, ble det enda verre. For FrP hadde også sine hjertesaker de ønsket penger til, men også omfattende forslag til kutt i offentlige utgifter. Ingen av de tre partiene Høyre måtte danne flertall med hadde de samme hjertesakene eller de samme kuttforslagene. Det ble vanskelig å balansere, selv for en så suveren politiker som Kåre Willocch.
Da 20% av oljeinntektene ble borte over natten våren 1986, måtte det kuttes i utgifter. Men det ble ingen enighet med FrP. Selv om FrP foreslå andre grep enn å øke bensinavgiften, sa Willoch nei. Kanskje søkte han en «død i skjønnhet» for sin regjering? Han benektet det alltid, men det kan ha blitt for vanskelig å regjere. Man kan ta ham på formalismen; når det blir flertall for mistillit i Stortinget, er det fordi regjeringen ikke har tillit. Når regjeringen stiller kabinettspørsmål uten at Stortinget bøyer seg, velger regjeringen å gå av fordi den ikke får sin vilje gjennom. Willoch stilte kabinettspørsmål.
Samfunnsdebattanten med de frie meningene
Willoch var beryktet for alltid å ville ha siste ord i debatter. Da han hadde gått av som statsminister skrev han memoarene sine, i tre bind. Bind 3 (statsminister) kom før bind 2. Han ville gå i rette med den nye regjeringens historiebeskrivelse av hans regjeringsperiode. At en person mener det samme fra 1950-tallet til 2010-tallet er kanskje naturstridig. Verden endrer seg jo. Premisser endrer seg, men verdiene og grunnsynet kan bestå for mennesker som baserer sine standpunkter på slikt fremfor på trender og «bølger». Jeg har allerede nevnt abortsaken, men Willoch ble mer opptatt av miljøpolitikk og skiftet syn på Israels politikk overfor og overgrep mot palestinerne. Dermed ble han omfavnet av venstresiden, selv om han begrunnet sine standpunkter i de samme verdier og det samme grunnsyn som han alltid hadde hatt; konservatismen. Kåre Willoch fortsatte omtrent til det siste med å delta i samfunnsdebatten, ofte gjennom bøker.
De som er født efter Willochs regjeringstid kan knapt forstå den revolusjonen hans regjering gjennomførte på fem år. Og så lenge efterpå er det vanskelig å forstå både hvor nødvendig og hvor efterlengtet den moderniseringen av Norge var. Norge i 1981 var ikke Storbritannia i 1979. Og Kåre Willoch var ingen Margaret Thatcher. Han var en norsk konservativ, som formet en kurs basert på og for norske forhold. Han var skarp i meninger, men mild i formen. Alltid dannet og elskverdig.
Ved hans bortgang blir Kåre Willoch hedret og æret av politikere fra hele spekteret. Selv de som er uenige med ham, omtaler ham på en høvisk og respektfull måte. Det sier noe om det norske samfunnet.
Kåre Willoch skrev veldig mye selv, men jeg anbefaler likevel kapittelet Gudleiv Forr har skrevet i boken «Mellom plikt og lyst» (Dinamo forlag 2010). Det har tittelen Omsorgsfull og konservativ.
En betydelig statsmann har gått ut av tiden.
RIP, Kåre Willoch
Kristin Clemets minneord i Minerva
