Kunnskapsministeren bør heller vurdere hva som er galt i offentlig skole, fremfor å angripe aktørene som for mange er løsningen på problemet.
Venstresiden er snodige folk. På den ene siden krever de omfattende empirisk dokumentasjon for selv den minste reform ved statens virke. På den andre siden angriper de konstant aspekter ved samfunnet som beviselig fungerer – på ideologisk autopilot.
Tonje Brenna, fersk kunnskapsminister, er intet unntak. Blant de første sakene hun profilerer seg med er en svevende problematisering av privatisteksamen. Mer presist fortviler Brenna over markedet for private aktører som tilbyr undervisning slik at folk kan ta opp fag. Fylkeskommunen har ansvar for privatisteksamen. Likevel mener Brenna at dette er ensbetydende med å «kjøpe seg bedre karakterer».
Brenna hevder det er en uting at elever går ut av videregående skole uten nok kunnskap om hva som skal til for å komme inn på ønsket studie, eller tilstrekkelig kompetanse til å oppnå gode nok karakterer. Her har hun antagelig rett.
Paradoksalt nok kommer ikke Brenna med konkrete tiltak om hva den offentlige skolen kan gjøre for å forbedre seg, annet en sedvanlige politikerfraser om å «forbedre rådgivningen» og «tilpasse utdanningen». I stedet angriper kunnskapsministeren institusjonene som for mange er løsningen på nevnte problem, aktører som Sonans og Bjørknes.
De siste årene har antall privatister økt, med et snitt på over 30 000 privatister hvert semester de siste ti årene. Det forteller mye om den massive etterspørsel etter bedre, og mer tilpasset, undervisning, som institusjoner som Sonans og Bjørknes bidrar til å dekke.
Til tross for at Brenna er sjef for den offentlige skolen, spør ikke Brenna hvorfor videregående skole ikke gjør elever klar for høyere utdanning.
Det er snarere profittmotivet som er det virkelige problemet her: – Jeg mener det er et problem at aktørene tjener så mye penger på norske ungdommer som prøver å finne sin vei inn i høyere utdanning, sier Brenna.
Men alle fornuftige mennesker, spesielt kunnskapsministeren, bør spørre seg selv om dette. Hvorfor betaler så mange tusenvis av kroner for privat undervisning for å ta de samme eksamenene, etter at de har sittet årevis på skolebenken og fått «gratis» undervisning?
Burde ikke politikerne se nærmere på hvordan de private institusjonene klarer å tilby mer effektiv undervisning, som sørger for at elever får bedre karakterer, på kortere tid enn i den offentlige skolen?
Denne empirien har aldri vært spesielt viktig for sosialdemokratiske politikere. Vi må huske på at det er litt farlig å stille seg disse spørsmålene, tross alt risikerer man å miste det ideologiske luftslottet om at velferd er best organisert i staten.
Det er riktignok flere årsaker til at elever lykkes bedre med å ta opp fag etter videregående, modenhet og bevisthet er vesentlig. Samtidig kan man ikke underslå at en sentral grunn til at flere elever lykkes bedre utenfor det offentlige nettopp ligger i det Brenna er mest kritisk til: betaling av egen lomme.
– Utdanningsretningene våre bør være tilgjengelig for folk med alle typer bakgrunn. Det snur jo hele konkurransen når noen har muligheten til å betale seg til bedre karakterer, sier Brenna til VG.
Men det som i Brennas verden forsterker sosiale forskjeller bidrar i realiteten til å forsterke relasjonen mellom elev og institusjon; nemlig venstresidens frykt for at folk kan betale av egen lomme. Når man betaler for noe, så engasjerer man seg mer i det. Man har tatt et valg, man føler en sterkere forpliktelse og man tar en større risiko ved å mislykkes.
Tilsvarende har skolen en større forpliktelse til eleven når det primært er eleven selv som finansierer driften, og ikke kommunen som en utenforstående tredjepart. Dette gir et annet insentiv til å tilby et opplegg som fungerer for den enkelte elev. Dersom private aktører ikke greide dette, ville de heller ikke opplevd den stigende etterspørselen etter tjenestene sine. Den samme feedback-loopen finnes ikke i statlige og kommunale organisasjoner.
Oppgaven til kunnskapsministeren er å fremme det beste systemet for norske elever. Men fremfor å se på mulige systemendringer blant aktørene som svikter, ønsker Brenna at det offentlige skal ta over mer fra aktørene som tilbyr privatistundervisning. Hva kan gå galt…?
