Utenlandske eiere tok 722 millioner i utbytte etter krisestøtte kan vi lese i dag. Det er ikke overraskende. Når staten gir vekk penger, så er det da ikke annet å forvente enn at mennesker forsyner seg av dem. Og mennesker som eier og driver private selskaper er bedre enn andre til å utnytte en økonomisk mulighet.
Et av et markeds fremste fortrinn er at det disiplinerer grådige mennesker. De kan kun skaffe seg penger ved å tilby kundene en bedre handel enn det konkurrentene kan. Det konkurreres på kvalitet, design, pris, service og en rekke andre faktorer. Konkurranse er til fordel for forbrukerne, ikke bedriftene. En bedrift foretrekker å slippe slitsom konkurranse og kun forsyne seg med et overskudd.
Istedenfor å konkurrere om kundene, har vi ofte en situasjon der man kjemper om offentlige privilegier. Dette kommer de heldige bedriftene til fordel, på bekostning av mulige konkurrenter og kundene. Når staten deler ut penger, så oppstår en situasjon der de som skriver de beste søknadene eller har de beste kontaktene, får penger fra staten.
Staten har nesten alltid nok penger. Vi lever i et land med offentlig overflod. Penger tatt fra skattebetalerne, mennesker som deg og meg. Vi må jobbe mer for å finansiere bedrifter som kanskje ikke har livets rett. Når sikt kritiseres, legges det ofte vekt på at overføringene går til utlendinger. For oss liberalere er det uvesentlig. Det er ikke noe verre om det er utlendinger som snylter på skattebetalerne enn om norske bedriftseiere gjør det.
Dette er en av de negative konsekvensene av koronanedstengningen. Problemet er ikke bare at bedrifter og mennesker rammes, men at man samtidig skaper en situasjon der «den snille» staten deler ut penger på en skadelig måte. Slik industripolitikk må det bli slutt på.
