Da TV2 skrev at Masud Gharahkhani kom til å bli ny stortingspresident kom det så mye hets og trusler at kommentarfeltet måtte stenges. Men hans suksesshistorie ødelegger innvandringsmotstandernes fiendebilde.
Rett skal være rett: Flere profilerte folk i Aps stortingsgruppe takket nei, og Sverre Myrli ble veiet og funnet for lett. Han ble like godt kastet ut av presidentskapet han akkurat var innvalgt i. Av hensyn til kjønnsbalansen. Gharahkhani var altså ikke førstevalget til valgkomiteen i Aps stortingsgruppe. Men han ble valgt uten motkandidat, med 103 av 119 avgitte stemmer. 14 stemmer var blanke. Nå er det opp til ham å lede arbeidet med å gjenopprette tilliten til Stortinget.
At en person som har utenlandskklingende navn og ikke ser norsk (nok) ut er nok til at kommentarfelt og sosiale medier flommer over av hatefulle kommentarer og hets. De fleste kommentarene er så langt fra virkeligheten at de knapt fortjener å bli gjengitt. TV2 måtte altså stenge kommentarfeltet under sin artikkel om valget. For de innvandringsfiendtlige blant oss teller ikke fakta. Det er mulig at flere ville vært mer forsiktige i kommentarene dersom de visste noe som helst om den nyvalgte stortingspresidenten. Dog, jeg tviler. Faktum er imidlertid at historien om Gharahkhani er en suksesshistorie.
Han ble født i Teheran i Iran, men kom til Norge som femårig sammen med foreldrene. I 2011 tok han Ap-landsmøtet med storm, og utbasunerte at han skulle bli ordfører i Drammen. Han forsøkte, både i 2011 og 2015 – uten å klare det. I 2017 ble han innvalgt på Stortinget og inn i rikspolitikken. Han har ledet et utvalg som har forsøkt å samle Ap om en felles integreringspolitikk. En utakknemlig oppgave, som fikk ham til å vurdere om han ville fortsette i rikspolitikken.
Det er ikke bare Masud Gharahkhanis historie som er en suksess. Faren har ansvar for integrering i en norsk kommune, og har vært aktiv i Ap i en årrekke. Moren fikk gullklokken efter 25 år som lærer, samme dag som Masud ble valgt til den nest høyeste posisjonen i Norge. Slike konkrete eksempler på at flyktninger som kommer til Norge, integrerer seg og bidrar i samfunnet burde kanskje overbevise de mest negative om at et flerkulturelt samfunn med velintegrerte folk er mulig å få til. Dessverre ser det ut til at myter og fordommer er vanskelige å drive tilbake med fakta og konkrete eksempler på vellykket integrering.
Masud Gharahkhani og hans familie er jo ikke alene om å lykkes. Abid Raja får Bokhandlerprisen for boken «Min skyld» – som nettopp handler om frigjøring fra en konservativ muslimsk familie og vellykket integrering i Norge. Aps nestleder Hadia Tajik ble av finansbladet Kapital kåret til Norges mektigste kvinne. Kanskje ikke så rart, når hun ikke bare er nestleder i Norges største parti, men også arbeids- og inkluderingsminister. Nylig fikk Oslo ny varaordfører, og han heter Abdullah Alsabeehg. Den mest flerkulturelle byen i Norge har fått en varaordfører som er muslim. Han avløser Kamzy Gunaratnam, som er blitt innvalgt på Stortinget. Alsabeehg er flyktning fra Bahrain, og har omfattende politisk erfaring her i Norge.
Det er forståelig at det er skremmende med så mange suksesshistorier – samtidig. Det tyder på at de som kommer til Norge eller er født i Norge med foreldre som har utenlandsk opphav klarer seg godt og gjør karriere. Noe som burde glede de som er skeptiske til ulike former for innvandring og et samfunn er flere religioner representert. Hvorfor de ikke føler noen glede over suksesshistorier kan bare de si noe om. Men misunnelse over andres suksess er jo et typisk norsk fenomen.
Kanskje kan valget av Masud Gharahkhani som stortingspresident, nr. 2 efter kongen i rang i Norge, og den fremste tillitsvalgte for landets øverste folkevalgte bli nok et symbol på suksessene for det mangfoldige, farverike og flerkulturelle Norge. Det er lov å håpe.
