I Norge har vi en eldrebølge på vei, noe som medfører at stadig flere eldre må forsørges av en yngre og arbeidsfør befolkning. Det er både riktig og nødvendig for alle samfunn å ha systemer som sikrer velferden til den eldre andelen av befolkningen, selvom vi alle kjenner til de økonomiske utfordringene det medfører. Et viktig men lite diskutert tema knyttet til eldrebølgen er hvordan det vil utfodre demokratiet vårt.
Selvom man bør betrakte mennesker som unike individer, og dermed unngå fordomsfulle generaliseringer, så er det ikke til å stikke under en stol at den eldre andelen av befolkningen i gjennomsnitt er vesentlig mer engstlige og dermed mer verdikonservative enn de yngre. Å være verdikonservativ kan være en respons på en uforutsigbar og farlig verden, så det er ikke nødvendigvis noe galt i det å være konservativ. Det er situasjonsavhengig. I det øyeblikket man derimot reagerer konservativt på en veldig trygg og forutsigbar verden, så er det noe galt.
For dette handler om å forstå samfunnet man lever i, og deretter reagere passelig med selvforsvar eller åpenhet. Det er vanskelig å danne seg et korrekt og nyansert bilde av dette, og når man tenker på hvordan mediehusene konkurrerer om å ha mest mulig sjokkerende nyhetsoppslag så er det kanskje ikke så rart at folk overvurderer risiko og blir engstlige. Det hadde vært fantastisk men samtidig ganske kjedelig hvis en analytiker fikk lov å nyansere de daglige advarslene i media om hva du absolutt ikke må gjøre eller hva du har stor grunn til å bekymre deg for, ved hjelp av representativ statistikk.
Det demokratiske problemet
For at demokratiet skal fungere, er det viktig med bred representasjon av myndige mennesker i forskjellige aldre, med forskjellig kulturell bakgrunn og ulike sosiale- og økonomiske lag ved stemmegivning til Stortingsvalget. Ifølge Store Norske Leksikon er gruppene med lav valgoppslutning i Norge de unge, de som har lite utdanning, og innvandrere. Det medfører at disse gruppene får mindre påvirkningskraft enn de godt representerte gruppene, blant annet eldre mennesker.
Når politiske partier går til valg ønsker de selvsagt å få flest mulig stemmer innenfor rammeverket av den politiske pakken som de selger. Hvis man samtidig vet at andelen stemmer fra gruppen eldre blir større og større for hvert valg, så vil det være lite strategisk å velge ut valgkampsaker som er skremmer eller fornærmer eldre. Et godt eksempel er avkriminalisering av narkotika, hvor jeg er helt sikker på at eldre var overrepresentert på nei-siden. Det samme gjelder typiske moderniseringssaker som for eksempel bygging av vindturbiner, hvor fokus blir at de dreper fugler selvom den søte huskatten til bestemor dreper langt flere fugler per capita enn en vindmølle på vestlandet. Det kjennetegnes rett og slett av en lite analytisk tilnærming til virkeligheten og god gammeldags magefølelseskonservatisme på ren rutine.
Det er vanskelig å si sikkert hvorfor unge mennesker er lite representert i valgstatistikken, men jeg mistenker at det skyldes lite interesse for de politiske sakene som fremmes av partiene. Hadde man gitt unge mennesker en introduksjon til det ideologiske rammeverket hos de ulike partiene, så kunne nok de fleste lett identifisert seg med tankegodset til et eller flere av partiene mens andre partier umiddelbart hadde blitt helt uaktuelle. Det hjelper likevel ikke hvis valgkampsakene er mye blassere enn hva det rent ideologiske rammeverket til partiet egentlig tillater.
De konserverende yrkene
Når demokratiet vårt får et stadig eldre tyngdepunkt, så vil det ha konsekvenser for hva slags politikk som blir vedtatt og hvilke allerede vedtatte lover som blir tatt opp til høring på Stortinget for revurdering. I denne sammenheng er det viktig å tenke over at enkelte yrkesgrupper i samfunnet har en koserverende funksjon, altså at hensikten med yrket er å sørge for at de etablerte standpunktene, og indirekte de etablerte verdiene, overholdes. To eksempler er prester og politifolk.
En ung prest som har valgt utdanningen sin fordi vedkommende brenner lidenskapelig for nestekjærlighet, Gud og kristendommen vil kanskje kjenne på et press om å forkynne en type intoleranse ovenfor homofilt samliv innenfor visse kirker, fordi det er helt nødvendig for å bevare integriteten som prest ovenfor et konservativt kirkesamfunn. Korrekt samlivsform har i utgangspunktet lite med det kristne budskapet å gjøre, men fordi sterke krefter kan bestemme at prestens holdninger skal være i tråd med visse standpunkter, så kan presten i praksis bli presset til å ha alle sine verdier innenfor noen strengt definerte rammer. Når jobben krever at du endrer verdiene dine til noe som ikke er universelt og objektivt, så er det en slags yrkesmessig invadering av privatlivet. En mulig konsekvens hvis kirkesamfunnet ikke er villig til å vise litt fleksibilitet på slikt er at det ikke blir utdannet noen flere prester på tross av teologisk interesse, og at kirkesamfunnene dør ut. I dag er ikke kirkesamfunnene en vital del av samfunnsmaskineriet, så dersom intolerante kirkesamfunn skulle gå under så er ikke det en katastrofe. For andre yrkesgrupper kan det være verre.
Politiet har en konserverende rolle ved at de skal opprettholde lov og orden. Hvis manglende endringsvilje hos en stadig eldre befolkning gjør at lovverket blir såpass utdatert at det blir latterliggjort av den yngre delen av befolkningen, så vil politiet få problemer med å rekruttere nye politibetjenter som naturligvis er unge mennesker. Foreløpig er det ikke et problem med rekruttering til politiet, men i det øyeblikket hvor for eksempel påtvungen rus- eller gamblingkonservatisme overskygger gleden av en actionfylt hverdag som innebærer å ta voldelige skurker og hjelpe mennesker, så vil også politiet få problemer med rekrutteringen.
Unge mennesker er langt mer liberale enn eldre når det gjelder såkalt kriminalitet uten andre ofre enn seg selv, og samfunnet er derfor til en viss grad nødt til å etterkomme de unges krav til modernisering dersom de skal kunne rekruttere dem. Dette er en nødvendighet for bærekraft ettersom det foregår en utskifting av mennesker hele tiden.
Hvordan sikrer vi bærekraften?
En mulig måte å løse det demokratiske problemet med eldrebølgen på er å gi unge større mulighet for påvirkning ved valg. Det har tidligere blitt argumentert for å fjerne den stemmerettslige aldersgrensen i Liberaleren, altså at alle borgere har stemmerett fra fødsel. Et annet alternativ kunne være å kompensere for gjennomsnittlig aldring av befolkningen ved hvert valg, ved å gi de mellom for eksempel 18 og 40 år mer tungtveiende stemmer enn de eldre gruppene. Maksimal stemmerettslig aldersgrense på 80 år er et tredje alternativ, men sannsynligvis såpass upopulært at ingen av Stortingspartiene tør å fremme det i fare for å miste massevis av stemmer. Uavhengig av hvordan man velger å løse det så må forstå alvoret i å la det skure, noe som i verstefall kan splitte befolkningen inntil rekylen av eldrebølgen slår inn og andelen eldre begynner å synke.
Som en god konservativ ville sagt det: vi må forandre samfunnet for å kunne bevare det. Den type konservatisme er en langt bedre enn å etterstrebe gårsdagens løsninger og svært langsom utvikling.
