Demokrati er en popularitetskonkurranse. I demokratiske styresett stemmer velgerne på de politikerne de mener har den beste politikken. Disse politikerne får dermed makt og stiger til topps i det politiske hierarkiet. De politikerne som ikke har populære nok meninger, får ikke makt og filtreres ut. Slik fungerer mekanismene grovt fortalt i demokratiske samfunn. Vinneren er den mest populære.
De fleste av oss tenker at disse typene hierarkier generelt sett er bra. Det er naturlig. I andre sosiale relasjoner, er vi jo vant med å i større eller mindre grad være opptatt av hva mennesker mener om oss. Dersom vi gjør noe som er uakseptabelt av storsamfunnet, eller for den slags skyld våre nærmeste, blir vi på ulike måter korrigert og på den måten endrer til en mer akseptabel atferd i framtida.
Så er det selvsagt noen baksider. Hvis forventningene til menneskene i kulturen rundt oss er gale, blir resultatet også galt. Hvis de akseptable avgjørelsene er ugunstig for oss, reflekteres det i systemet. Det samme gjelder i politikken. Vi kan stemme på politikere med dårlige løsninger.
Systemet er selvregulerende, men det betyr ikke at det nødvendigvis er perfekt.
Vesentlige forskjeller
Det er imidlertid en del vesentlige forskjeller på politikk og hverdagslivet. De adferdsregulerende mekanismene fungerer på andre måter. Jeg skal ikke ta for meg alle disse i denne artikkelen, men vil fokusere på én av dem:
I politikk belønnes handling qua handling. Handling for handlingens skyld.
De sitter på makt over samfunnet og folks skjebne, og da skal de ha kontroll. Kontrollaspektet er viktig. For politikeren er det defor mye verre å bli anklaget for å være passiv enn å fremstå som om vedkommende empatiløst ignorerer et problem. Selv når vedkommende ikke har noen forutsetninger for å løse det problemet på en god måte. Politikere forventes å vise handlekraft. Handlekraft favoriseres. Dette gir nevrotiker ro i sjela.
Ved å gjøre noe for å løse et problem, viser man dessuten at en bryr seg. Hvis det ikke fungerer, var det jo kanskje bare uflaks, vil noen si. Tross alt har man jo i det minste prøvd! En politiker som sier at vedkommende ikke vet om noen løsning på et problem og heller råder til forsiktighet rundt uoverveide beslutninger, har en ulempe i politikken.
Den britiske humorserien “Javel, herr statsråd” (“Yes, Primeminister”) fra 80-tallet, har faktisk harselert med dette. I en samtale mellom karakterene Sir. Arnold og Sir. Humphrey, spøkes det med at politikere nærmest har en egen politikerlogikk. Vel, “logikk” . Politiskerens syllogisme går som følger:
- Vi bør gjøre noe.
- Dette er noe.
- Derfor bør vi gjøre dette.
Med “noe” og “dette”, menes det de handlingene som er innenfor rammeverket til det populære og politisk etablerte. Det å gjøre noe gir folk i alle fall en følelse av at noen har kontroll, og dette er vesentlig. Plutselig blir standarden for at kvaliteten på hva som gjøres, mye lavere.
Mennesker klarer å påvirke
La meg også avslutte med å klargjøre én viktig ting: Politikere er ikke slaver for systemet. De er tenkende vesener med flere mål enn å kun vinne valget. For eksempel er de jo også ute etter å presentere forslag til løsninger på politiske spørsmål som de mener er gode. De tror på dem og har presumptivt de beste intensjonene med å få de innført. Politikere presenterer altså de ideene de mener er best og realistisk å få til. Det er likevel adferd som insentiveres mer enn annen adferd.
Politikere er mer som fugler i vinden under storm. De kan manøvrere og styre vingene mot en retning, men været setter sine begrensninger. Slik setter også demokratiet begrensninger for hvilke avgjørelser en politiker klarer å ta, uten å miste makt og posisjoner.
