Det er i dag tyve år siden USA PATRIOT Act trådte i kraft. Den utvidet fullmaktene myndighetetene allerede hadde i Foreign Intelligence Surveillance Act (FISA, 1978) i kjølvannet av angrepet på New York 11 september 2001. PATRIOT Act økte adgangen til overvåkning, styrket informasjonsutvekslingen mellom ulike overvåkningsetater, og skjerpet straffene for (og utvidet definisjonen av) terrorisme. Fullmaktene ble ytterligere utvidet gjennom Protect America Act (PAA, 2007), som bl a tillot etteretningsaktivitet uten rettslig godkjenning så lenge man med et skinn av rimelighet kunne anta målet befant seg utenlands.
Lovene ble vedtatt fordi omstendighetene tillot det – det substansielle innholdet i PATRIOT Act var klart lenge før terrorangrepet. Ulike etterforskningsorganisasjoner i USA hadde allerede en lang ønskeliste over fullmakter og verktøy de mente ville styrke arbeidet deres, men inntil 2001 manglet anledningen til å innføre dem.
Med en global pandemi som bakteppe er lovverk verden over igjen under press for å utvide myndighetenes fullmakter på måter som var vanskelig å forestille seg for et par år siden. Det er verdt å vokte det frihetlige i samfunnet i slike tider.
Alltid mission creep
Når et virkemiddel først er innført, blir det ofte vanskelig å la det ligge. Det er heller ikke så vanskelig å forstå at det må føles frustrerende for en etterforsker i f eks en drapssak å la en potensiell gullgruve av informasjon ligge i fred, bare fordi den var ment for å forebygge terrorisme. Det er heller ikke vanskelig å se for seg resonnementer fra populistiske politikere eller oppslag i tabloidpressen om hvordan byråkrati og utdaterte regler hindrer politiets etterforskning. Ofrene i kriminalsaker har navn, ansikt og en fortvilet familie, og resten av samfunnet har en ukjent drapsmann på frifot. Skal vi virkelig ikke gjøre alt som står i vår makt for å løse saken?
Mønsteret er likevel forutsigbart: alvorlige hendelser legitimerer inngripende tiltak. Skeptikerne holdes til ansvar for eventuelle fremtidige hendelser av samme art, og den jevne velger forsikres om at tiltakene naturligvis bare skal brukes på skarpt avgrensede områder der normale virkemidler ikke strekker til.
Med tiden blir det nye regimet normalisert, og oppmerksomheten og motstanden sløves. Utad forsvares programmene i vage og generelle termer, som i USA med henvisning til at informasjonsdeling mellom ulike etterforskningsorganisasjoner er bra. Man kan undre seg over hvorfor man ikke samtidig problematiserer at disse organisasjonene er adskilte i utgangspunktet. Det virker som et like logisk skritt dersom virkemidlene fra militær etterretning like gjerne kan brukes i etterforskningen av innbrudd og trafikkovertredelser innenlands. Man kan i alle fall få inntrykk av at dette må være holdningen som underligger såpass nonchalant argumentasjon rundt informasjonsdeling.
Snowden
Edward Snowden avlørte i mai 2013 hvordan myndighetene hadde strukket de allerede vide fullmaktene til det ugjenkjennelige. Mest oppmerksomhet fikk overvåkningsprogrammet PRISM, som ble startet i kjølvannet av PAA. Det var i praksis systematisert masseovervåkning av internettkommunikasjon, og omfanget var betydelig større enn offentligheten var oppmerksom på. Programmet var ukjent inntil Snowden avslørte det.
Disse lovene ble innført under president Bush. Under valgkampen i 2008 presenterte Obama seg som kandidaten som ville rulle tilbake overvåkningsstaten Bush hadde innført (selv om dens fulle omfang fortsatt ikke var kjent). Snowdens avsløring noen år senere skulle vise at Obama i hemmelighet hadde fortsatt utvidelsen av overvåkningsprogrammene. Det er vanskelig å se for seg hvordan amerikanske velgere skulle kunne ta stilling til disse tiltakene gjennom politiske valg når retorikken utad er motsatt, og programmene forblir hemmelige.
Obama insisterte på å bringe Snowden for retten, til tross for at presidenten og mottakeren av Jagland-prisen i 2009, selv vanskelig kunne avsløres for sine løftebrudd uten Snowdens innsats. Det virker nesten som presidenten ikke verdsatte hvor godt informert amerikanske velgere nå var om hvordan egne myndigheter opererte. Den offentlige samtalen på øverste nivå var til og med innom dødsstraff som et mulig utfall for varsleren. Utenriksminister Hillary Clinton har visstnok spøkt med å ta livet av en annen varsler, wikileaksgrunnlegger Julian Assange, via droneangrep i et møte i dagene før en stor forestående publisering av lekkede telegram fra amerikansk diplomati.
President Trump var mildere innstilt til Assange i en periode, men det er vanskelig ikke å nevne i samme åndedrag at enkelte lekkasjer fra Wikileaks, herunder et takk-for-sist fra Hillary Clintons berømte epostserver, var nokså bekvemme for presidenten. I sum har han vist seg like nådeløs som forgjengeren, og det er lite som tyder på at president Biden vil opptre mildere. Biden har ivret for innholdet i PATRIOT Act siden 90-tallet.
Til forsvar for liberale verdier
Det er mye i samfunnet som må trekke sammen for å skape et liberalt samfunn. Illiberale lover er av de få ting som raskt og alene kan trekke hele samfunn motsatt vei. Strenge lover innføres gjerne for å løse de største krisene, men blir raskt del av det normale.
Det var viktig å kritisere datalagringsdirektivet, som det i dag er viktig å kritisere overivrige smittevernere. Det er ikke for å gi terrorister enklere arbeidsforhold eller fordi smittevern ikke er viktig. Det er fordi hver enkelt av oss har krav på å bli behandlet som frie mennesker, og det er ikke fritt frem å forvalte det bort fordi det er bekvemt.
Frihet har en tendens til å inndras med spade og leveres tilbake med teskje.
