Du tenker kanskje ikke over det. Den lille koppen med koffeinholdig drikke ekstrahert fra plantemateriale som så mange av oss tørster etter for å fungere normalt i hverdagen, er en del av historien om kapitalismen. I alle fall om vi skal tro Michael Pollans 120-siders bok Caffeine. Boka handler om historien til dette merkelige stoffet vi kaller koffein, som gir oss vår daglige produktivitet servert i en kopp.
Pollans fortelling om koffeinets plass i historien, er viktigheten av varer som kaffe og te som forutsetninger for produktivitet og effektivitet under den industrielle revolusjon. Vi er alle kjent med kaffepausen, den tida arbeidsgiver gir deg for å innta et rusmiddel midt i arbeidsdagen. Storbritannia ble te- og kaffenasjonen under kolonitida da disse varene ble billige å masseprodusere, og britiske kropper har vært infusert med drikkene siden. Earl Grey, anyone?
Dette var en merkbar forbedring fra tidligere. Før koffeinet fikk sitt inntog, var alkohol den foretrukne drikken. Folk hadde alkoholpauser i stedet for kaffepauser. Dette lar seg gjøre på bondegårder med arbeid som ikke krever mye mental kapasitet, men ettersom arbeid ble mer avansert og farlig med maskiner, ble behovet forandret og de koffeinholdige drikkene tok over.
3-måneders-veddemålet. Etter å ha inngått et veddemål med nevroforsker Roland Griffiths, bestemmer Pollan seg for å gi opp koffeinet i tre måneder. Pollan skildrer oppdagelsene han gjør opp til og av den første kaffekoppen i løpet av de tre månedene. Tre måneder med konsentrasjonsproblemer som forfatter, er tøft. Han beskriver følelsen og opplevelsen av erfaringene hans på fornøyelig fascinerende vis, og den første kaffekoppen hans etter endt tid, blir beskrevet som psykedelisk. Det er en kraftfull benevnelse av et stoff mange av oss inntar flere ganger om dagen.
Helsemessige gevinster. Pollan undersøker også forskningen gjort på kaffe og te. Det er gjort en hel masse. Pollan konkluderer med at kaffe og te har mange helsemessige fordeler, men en stor nedside, og det er effekten det har på søvnen vår. Koffein frarøver oss REM-søvn, altså den milde søvnfasen. Til og med om du slutter å innta koffein ved lunsjtid, siden koffein har en halveringstid på 5-6 timer. Det betyr at du fremdeles vil ha en kvart mengde av koffeinet i blodstrømmen etter 10-12 timer.
De aller fleste av søvnforskerne Pollan intervjuet, konsumerte ikke noe med koffein i, eller svært få mengder av det. Pollans egen konklusjon i boka, fra å ha lest forskningen og personlig eksperimentert, var å begrense eget inntak til bare én dag i uka og ved spesielle anledninger.
Ei uke som nykter. Nå når jeg skriver denne teksten, har jeg selv ikke fått i meg koffein på over ei uke. Jeg har ikke spist sjokolade eller drukket verken kaffe, te eller brus, eller noe annet jeg tror innehar koffeinmolekyler. Jeg har levd et liv som nykter i ei uke, og de første dagene kjente jeg virkelig på abstinensene. Det er som et kraftig søtsug, bare med koffein som subsitutt. Savnet mitt er stort og jeg innser hvor avhengighetsskapende koffein er. Jeg tør ikke å tenke på hvordan heroinavhengige måtte ha det.
I Pollans ånd, forsøker jeg meg på dette eksperimentet ut av nysgjerrighet. Produktiviteten min er forringet. Ja, for det er nemlig grunnen til at 120 sider er alt jeg maktet å lese den siste uka. Jeg er mer rastløs og mindre fokusert, og posene under øynene mine på morgenen er mer synlige. Dette er selvsagt ikke noe vitenskapelig eksperiment, med verken kontrollgruppe eller måleinstrumenter, men dette oppleves som mer enn placebo. Hvorvidt jeg klarer ei uke til, blir en indre drakamp mellom narkomanen og nykteren i meg å avgjøre. Men det ser mørkt ut.
