Demokratiet er en komplisert, treg styreform. Alternativet er verre, som det heter. De symbolske handlingene vi ser på nyhetene de neste dagene er egentlige vakre og symbolfylte. Alternativet er, som vi har fått se, mye styggere.
Vi så det allerede på valgnatten. Statsminister Erna Solberg innså at flertallet som hadde støttet hennes ulike regjeringssammensetninger de siste åtte årene var borte. Ikke bare hadde partiene hun overtok efter i 2013; Ap, SP og SV fått flertall, men i tillegg kom Rødt og MDG. Begge hadde gått til valg på å fjerne hennes regjering. I tråd med tradisjonen varslet statsministeren at hun ville gå av når Stortinget hadde kommet sammen og regjeringen hadde lagt frem forslaget til statsbudsjett. Ap-leder og påtroppende statsminister Jonas Gahr Støre kvitterte foran sine egne partifeller med å takke Erna Solberg for innsatsen som statsminister.
Også efter et valg jobber demokratiet sakte. Regjeringen går ikke av dagen efter valget. Først skal det nye Stortinget tre sammen, og åpnes av Kongen. Dette er bestemt i Grunnlovens § 68, også når det skal skje. Det ville vært kjedelig med så mye styr og festivitas om kongen kun skulle erklære Stortinget for åpnet, og så dra igjen. Derfor leser han regjeringens program for det kommende året; trontalen. Regjeringen er jo kongens råd, så han leser opp trontalen. Det står i Grunnlovens § 74. Så går han. Imens venter de folkevalgte. Det står nemlig i samme paragraf at Stortinget ikke skal diskutere eller avgjøre saker mens kongen er i bygget (deliberasjon).
Dagen efter Stortingets åpning legger regjeringen frem forslaget til statsbudsjett. Det skjer selv om det har vært valg og en ny regjering snart er på plass. Den avtroppende regjeringen har jo jobbet med forslaget til statsbudsjett gjennom hele året. Solbergs folk hadde jo et lønnlig håp om å bli gjenvalgt. Det var først valgnatten at regjeringen visste budsjettet de hadde lagt så mye arbeid ned i, ikke ville bli vedtatt. Når finansministeren har presentert regjeringens budsjettforslag går Erna Solberg på talerstolen og meddeler at hun vil ta turen opp til Slottet og fortelle at hennes regjering går av. Dette er i tråd med norsk politisk tradisjon, som har utviklet seg siden parlamentarismen hadde sin debut sommeren 1884. I tråd med tradisjonen henviser hun Kongen til lederen for det største opposisjonspartiet; Aps statsministerkandidat Jonas Gahr Støre.
Et munnhell blant politiske kommentatorer er at norske velgere foretrekker at regjeringsskifter skjer efter valget. Det har i moderne tid skjedd i Norge i 1965, 1973, 1981, 1989, 1997, 2001, 2005 og 2013. Og altså, i 2021. To ganger har regjeringsskifter skjedd efter mistillitsforslag (1963), og efter kabinettspørsmål (1986 og 2000). To regjeringer har gått i oppløsning (1971 og 1990). Ap har byttet statsminister noen ganger (1951, 1955, 1976, 1981 og 1996).
Allerede siden dagene efter valget har partiene som ønsket (mer eller mindre) å regjere sammen, sondert muligheten for ny regjering. Sonderingene endte i forhandlinger, og den påtroppende regjeringen har allerede et program. I trygg forvissning om at Erna Solberg ikke ville finne på noen sprell har påtroppende statsminister Jonas Gahr Støre kunnet ringe aktuelle statsrådskandidater og spurt om de er villige til å påta seg oppgaven.
Sprellene er det nestoren Carl I. Hagen som står for. Han foreslo at Erna Solberg skulle bli sittende til hun eventuelt ble felt av flertall for mistillit. Det har hun nemlig mulighet til. Hagen pekte på at en regjering av Ap og SP ikke har flertall, men overså glatt at det både er flertall for å fjerne Solbergs regjering – og at det samme flertallet har pekt på Støre som ny statsminister. Og da er det i tråd med den tidligere nevnte tradisjonen at regjeringen går av. Velgerne har i valg gitt uttrykk for ønske om skifte.
Når regjeringen Solberg har holdt sitt siste statsråd kommer de sorte regjeringsbilene kjørende med de nye statsrådene, som har sitt første statsråd på Slottet.
Avtroppende og påtroppende statsråder møtes ikke på Slottet. Bytte av statsråder skjer på statsrådens kontor. År kommer det til å skje torsdag 14. oktober. Det er forøvrig samme dato som Kåre Willochs regjering tiltrådte i 1981. Det er overrekkelse av nøkkelkort, og kanskje blomster. Utveksling av klemmer blir det nok også, og det vanker nok noen godord fra påtroppende til avtroppende – mens den som går av ønsker efterfølgeren lykke til. Der er seremonielt, tradisjonsrikt og pent.
Det kunne sett mye verre ut.
Erna Solberg kunne før valget hevdet at hun kun ville tape valget på grunn av omfattende valgfusk. Hun kunne oppfordret velgerne sine til å gå ut i gatene og protestere mot et stjålet valg. Hun kunne bedt tilhengerne sine om å storme Stortinget for å hindre det nyvalgte Stortinget i å komme sammen.
Dette er et nokså utenkelig scenario i Norge. Men vi har sett det utspille seg. I år. I det eldste eksisterende demokratiet i verden. Det kan skje andre steder også. La oss sette pris på og hegne om det demokratiet vi har og de politiske tradisjonene vi har for fredelige maktskifter – preget av tillit mellom våre folkevalgte.
