Nobelkomitéens formann kom ut gjennom døren inn til pressen og kameraene. Nobels fredspris ble denne gangen tildelt pressen.
Det synes klart at de utvalgte fortjener en pris. Men de skal ikke bare fortjene en pris, de skal fortjene en fredspris og attpåtil Nobels fredspris.
Komitéen argumenterer med at demokrati er det viktigste for fred. Det var denne demokratisk-fred-teorien. Den har noe for seg, men får langt mindre kritisk søkelys enn den fortjener. Jeg får ta for meg den ved en anledning. Når den har noe for seg, vil en ytringsfrihetspris kunne være en fredspris. Allikevel blir det noe vagt. Hvis enhver som kjemper for ytringsfrihet, demokrati og/eller er uredd overfor diktatorer, er fortjent til en fredspris, kan det bli veldig bredt.
Muligens fortjener de en fredspris, men det er altså Nobels fredspris de skal gjøre seg fortjent til, det vil si i henhold til testamentskriteriene. Da kan man ikke tolke begrepene fritt; man må holde seg til testators mening med begrepene. Det blir omtrent som når man skal tolke konstitusjoner: man må skille ønsketenkning om hva som ligger i begrepene, fra analyse av bestemmelsenes tilblivelse. En testamentsarv er tross alt mer privat enn en konstitusjon, og da blir momentet med opphavets intensjon sterkere.
Man kan nesten få inntrykk av at komitéen legger så mye i «folkenes forbødring» at det kan omfatte nesten hva som helst.
Juristen og fredsaktivisten Fredrik Heffermehl har analysert prisene som er gitt fra starten. Han har selvsagt ikke monopol på sannheten om den ene rette tolkningen av testamentet, og man skal selvfølgelig også være kritisk til hans tolkning, men han synes å ha gjort et grundig arbeide, noe man ikke kan se så mange tegn til hos andre, inkludert komitéen og instituttet.
Hvis komitéen mener at demokrati er det sterkeste virkemiddel for fred, har det liten eller ingen relevans hvis det ikke var det testamentsarven var ment for. Hvis testator har sagt det skulle være for nedrustning, blir det feil å tildele prisen for demokrati, menneskerettigheter, klima, miljø osv. Det hjelper fint lite at man selv mener at det er gode virkemidler for fred.
Å pakke alt mulig rart inn i «folkenes forbødring» blir i beste fall en tvilsom tilsnikelse. I verste fall blir det testamentsbrudd.
Det er viktig å virke mot krigspropaganda. At slik motarbeidelse direkte fremmer nedrustning, er mer usikkert. Selvsagt kan journalister ha et betydelig virke til fremme for nedrustning, og da blir det en annen sak.
Man vil ofte ikke så lett kunne skille egne preferanser og testators vilje. Hvis man ser at prisvinnerne har utført gode gjerninger og det positivt henger sammen med fred, har man en tendens til å la det passere. Når det er en pris til journalister, kan man forvente mindre kritisk journalistikk enn vanlig.
Det samme gjelder når prisen går til noen som virker for total avskaffelse av atomvåpen. Man kan gjerne mene at det er urealistisk. Man kan gjerne mene at det er farlig om vestlige makter avvikler sitt kjernevåpenprogram mens andre stater beholder sitt. Men man må skille dette fra Nobels intensjon om at det var nedrustning som skulle fremmes. En pris kan godt gå til en gal måte å gå frem på ifølge egne vurderinger, men likefullt riktig ifølge Nobels kriterier.
Så har vi problemet at prisen deles ut av en komité utpekt av Stortinget. Da kommer statsinstitusjonens suverenitet inn i bildet og ødelegger. Vi får alle gjennom det nasjonale demokratiet et eierskap til prisen. Politikere gjør stort sett som de vil i forvaltningen av statsmakten. Ja, det er noen grenser, men de er større i festtaler enn i realiteten. Men det er privat arverett som i utgangspunktet er det primære grunnlaget for prisutdelingen, ikke statsrett. Det er god grunn til å tro at de færreste private stiftelser ville sluppet unna med den forvaltningen Den norske Nobelkomité slipper unna med. Stortingets forvaltningsansvar er nok et vesentlig problem.
Man kan si at siden administrasjonen er skattefinansiert, burde den som forvalter skattepengene, ha noe å si om tildeling av prisen. For det første er det kun indirekte, og man har påtatt seg å forvalte prisen i henhold til testamentet. Har man ikke til hensikt å gjøre det, er kanskje det redeligste å frasi seg forvalteransvaret. Og ja, vi kan godt diskutere andre modeller for finansiering av administrasjonen.
