Nå er det allerede gått ti år siden Steve Jobs døde, bare 56 år gammel. Ved en slik anledning er det naturlig å fokusere på hans resultater som gründer og leder av Apple. Hvilken eventyrlig reise det var. For å kunne lære om Jobs liv og virke, er det viktig å se på to perioder i hans liv, hvor han anser seg seg selv som ferdig. Han tillater seg derfor å åpne opp om de mest formative hendelsene han bygde på for å skape Apple Computer. På dødsleiet snakket Jobs om hvor sentralt hans LSD-opplevelser var for å kunne tenke utenfor normalen. (Altså, det som HR-avdelinger kaller «la oss tenke utenfor boksen nå dere» på teambyggingssamlinger.)
Men før vi kommer til Jobs oppsummeringer på dødsleiet, må vi til en annen periode hvor han betraktet seg som ferdig og mislykket innen dataindustrien. Det var i 1995. Det hadde gått 10 år siden han ble presset ut av selskapet han grunnla sammen med vennen Steve Wozniak. Apple hadde stått ganske stille i sin utvikling. Plutselig leverte alliansen av Microsoft, Intel, og alle slags grå-boks produsenter en knock-out på Apple. Ikke nok med det. Jobs elegante datasatsing NeXT hadde heller ikke slått an, selv om vitenskapsmannen Tim Berners-Lee hadde konstruert World Wide Web på en slik maskin. Microsoft sto igjen som den store seierherren i 1995, og Jobs betraktet seg som ferdig. Det eneste lyspunktet for Jobs var selskapet Lucasfilm han hadde kjøpt, og som da var i ferd med å revolusjoneres, til Pixar.
I 1995 lager en av de første ansatte i Apple en dokumenterserie om dataindustrien så langt, og hvordan Microsoft sto igjen som seierherren. Jobs slapp seg løs i dette intervjuet. Han hadde ingen fremtid i dataindustrien og hadde ingenting å tape på å si sin hjertens mening.
Den ungdomskriminelle Jobs
Apple Computer ble grunnlagt i 1976, og giganten IBM ble gjort til hovedmotstander. Hvordan fikk 2 selvsstuderte unge menn selvtilliten til å tro på et slikt prosjekt? Én ting er bibelhistorien om David mot Goliath, men IBM? Dette verdensomspennende selskapet? Kilden til den selvsikkerheten som skulle til for å utfordre IBM ble lagt tidlig på 1970-tallet. Det er et angrep på den private eiendomsrett og samfunnets infrastruktur vi snakker om.
Steve Jobs var 16 år. Hans 5 år eldre venn Steve Wozniak hadde nok tekniske ferdigheter til å kunne teste ut et rykte om at ringetonene til telefonselskapet AT&T kunne manipuleres på en slik måte at sentralen oppfattet oppringningen som lokal – og gratis – mens man i realiteten ringte utenfor lokale gratis-områder. Wozniak programmerte denne manipulerende signallyden inn i en liten håndholdt boks som de lagde mange utgaver av. Jobs kunne da reise rundt på studenthybler og selge en boks som gjorde det mulig å ringe hjem gratis, uansett hvor langt unna foreldre eller venner bodde. Den digitale boksen ble døpt Blue Box, og ryktet spredte seg som ild i tørt gress. AT&T anmeldte aktiviteten og myndigheter begynte etterforskning. Ved én anledning ble Jobs og Wozniak stanset av politiet, i en bil full av ulovlige Blue Box’er i bagasjerommet. Jobs fikk panikk, men holdt hodet kaldt nok til å oppgi en liten mengde marihuana de hadde i hanskerommet. Hadde politiet tatt seg tid til å undersøke bagasjerommet, ville de helt sikkert blitt fengslet, kraftig bøtelagt og fått et rulleblad som ikke hadde vært mulig å presentere for investorer. Jobs og Wozniak overskred grenser, tok store sjanser og greide så vidt å unngå et oppgjør med rettssystemet. Akkurat slik som mange andre gründere erfarte i sin ungdomstid. De ble hyppig sendt til rektors kontor, men unngikk politiet. Det skaper selvtillit og en form for somatisk markør. Kall det gjerne ryggrad. I 1995 er Steve Jobs tydelig på at denne erfaringen var avgjørende for hva som noen år etter ble oppstart av Apple Computer:
«What’s so interesting is that we were young. And what we learned was that we could build something ourselves that could control billions of dollars’ worth of infrastructure in the world. That was what we learned, was that us two— you know, we didn’t know much— we could build a little thing that could control a giant thing. And that was an incredible lesson. I don’t think there would have ever been an Apple Computer had there not been blue boxing.»
LSD
Hva slags LSD-bruker var Jobs, og hvorfor er det et poeng å trekke frem nå? Svaret ligger i hva som gav Apple Computer konkurransekraft i møtet med IBM, Microsoft og alle klonene. Jobs var en hippie-kapitalist som så seg selv som en dataindustriens Bob Dylan, og som brukte organiseringen av The Beatles som modell for hvordan han organiserte Apple Computer på vei mot verdensherredømme, i 2 omganger. California som etterkrigstidens Firenze kunne ikke oppnå sin ambisjon om å frigjøre mennesket uten bistand fra psykedeliske stoffer. Alternativet ville vært krampaktige team-buildingsturer hvor man skal kjenne etter og gjøre kleine ting sammen, iscenesatt av besteborgerlige HR-avdelinger. Da er det langt bedre å legge frem LSD-dråpene, for virkelig å kjenne på hvordan det er å tenke utenfor boksen.
Jobs oppsummerte det slik: «This was California. You could get LSD fresh made at Stanford. You could sleep on the beach at night with your girlfriend. California has a sense of experimentation, openness to new possibilities.» Denne lekenheten er unik for California. Men den er truet av delstatens kostnadsnivå som gjør det vanskelig for middels velstående fritenkere og kunstnere å bo der. Under siste presentasjon av nye produkter gjorde Apple Inc nok et poeng av sin geografiske og kulturelle tilhørighet. Jeg håper de også husker hva som virkelig forløste Jobs kreativitet. På dødsleiet drøftet han dette med biografen Walter Isaacson:
“I came of age at a magical time,” he reflected later. “Our consciousness was raised by Zen, and also by LSD.” Even later in life he would credit psychedelic drugs for making him more enlightened. “Taking LSD was a profound experience, one of the most important things in my life. LSD shows you that there’s another side to the coin, and you can’t remember it when it wears off, but you know it. It reinforced my sense of what was important—creating great things instead of making money, putting things back into the stream of history and of human consciousness as much as I could.”
Nå som regnskapet gjøres opp for tiden etter Jobs, er det helt riktig å adressere hans ungdomskriminalitet og LSD-bruk. Spørsmålet er om det finnes nok gærninger igjen i Apple? Tim Cook har stått bak en imponerende videreføring av Apples magiske produkter. Den egenutviklede M1-prosessoren som gjør det mulig å fri seg fra Intel kan være en grunnmur for videre innovasjoner. Minidatamaskinen Apple Watch har også levert. Men det er krevende å leve opp til Steve Jobs nivå. En ung versjon av han er nok medisinert i dag, og gitt mange diagnoser som psykologer tjener penger å normalisere. Foreldre liker vel ikke kranglete einstøinger som barn? Bedre å medisinere. Også skolene kan tjene på at unge versjoner av Steve Jobs er kontrollert av det diagnoseindustrielle kompleks. Så vi kan rope og skrike om at vi trenger flere Steve Jobs i verden, men det nytter ikke så lenge HR-avdelinger får mer og mer innflytelse. Da slipper ikke gærningene til,
La meg avslutte med å sitere en av de underkommuniserte heltene i fortellingen om Steve Jobs. Det er resepsjonisten hos dataspillprodusenten Atari. Hun tar imot en ung, skitten, skjeggete og selvsikker Steve. Han er kommet for å søke jobb. Hun ringer til sjefen og uttrykker: «We’ve got this kid in the lobby. He’s either a crackpot or he’s got something.» Næringslivet trenger flere som henne. Vi får ikke flere som Steve Jobs med mindre terskelen for hvem vi gir en sjanse settes lavere.
Dag Inge Fjeld (53) er partner i BTF Innsikt og foreleser på Høyskolen Kristiania innen markedsføring og reklame.
