Mange har reagert på alle de ekstraordinære boligfrynesgoder som er kommet ut av skapene hos de folkevalgte.
Med rette. Det er svært forståelig. Staten er både smålig og unådig overfor vanlige folk, men denne ukulturen i den politiske elite skulle liksom være greit? Absolutt ikke!
Herværende skribent har kommentert misforholdet mellom disse og andre «utskeielser» på den ene siden og det som er i henhold til korrekt prosedyre på den andre:
Når det er innenfor de «aksepterte» prosedyrer, er det jo på vegne av det sagnomsuste fellesskapet.
Det er allikevel bra at det reageres, og det skarpt. Verre ville det vært om det ikke ble reagert på «utskeielsene» heller.
Stortinget har visst ikke visst hva skattereglene er. Mon tro hvem det er som vedtar disse reglene?
Et annet aspekt er at ønsket om å redusere sin skatt undergraver den voksende forsørgerstaten, også kjent som «velferdsstaten»:
Kanskje kunne det hele – alt sammen, rubbel og bit, altså – bare være i den store staten, som grovt forsyner seg av ditt og mitt. Vi skal betale vår skatt med glede. Vi skal ikke oppsøke muligheter for å redusere den, hverken lovlige eller ulovlige. Da kan den store staten og dens paradis på jord få vokse i fred. Vi som klager over statens og offentlig sektors vekst, er problemet!
Men i virkelighetens verden har folk behov for å beskytte seg mot dette. Man kan gjerne tro at å «ta grep» er spesielt for politikere, men det er det neppe.
Folk har et behov for å beskytte seg mot den grådige staten.
Det er fristende å ta Ropstad-saken med skadefryd overfor dem hvis illusjon om den gode, store staten brister. Muligens er mange forbannet fordi illusjonen om englene som forvalter en stat av en hvilken som helst størrelse, er en flott idé. Kanskje det ikke var en så god idé allikevel? Nei, la oss late som at det er englene som ikke viste seg å være engler, som er problemet.
En annen sak er at politikere ikke har så mye å fare med når de står i en posisjon der de har vært med på å skape dette behovet for beskyttelse. Så akkurat dem er det ikke så synd på. Snarere tvertimot.
