Opplysningsprosjektet er den største kampen liberale noensinne har vunnet. De fleste kjenner til historien. Under denne epoken, skulle fornuften trekkes fram. Bevæpna med den i sin hånd, skulle man felle gamle sosiale institusjoner og dogmer tuftet på autoritet, tradisjon, konformitet og religion. De nye idealene om humanisme, toleranse, åpenhet, frihet, fremskritt og vitenskap tok den gamle plassen.
Immanuel Kant er ikke langt unna å kapre kjernen av opplysningstida, når han beskriver opplysning som “menneskets frigjøring fra sin selvpåførte umyndighet.” Ufrihet var en tvangstrøye. Med opplysningstida kom rettsstaten, individualismen og mange av vår tids friheter: likhet under loven, ytringsfrihet, pressefrihet, religionsfrihet og så videre.
Disse verdiene og frihetlige rettighetene er ikke kontroversielle i dag. De er sentrale. Ser vi på historien med en litt duggete linse, er det i stor grad de liberale som tok den ideologiske seieren. I dagens Norge, får man for eksempel lov til å kritisere den sittende regjeringa eller snakke stygt om Gud, uten at man straffes av den grunn.
Poenget her er ikke å forsøke å undergrave de ufrihetene som fremdeles eksisterer. Mitt poeng er å løfte fram betydningen av de vi allerede har, som vi ofte tar for gitt. Man kan gjøre det siste, uten å gjøre det første. Opplysningstida satte de riktige liberale delene i bevegelse, som Newtons vugge.
Prosjektet ble faktisk aldri lagt på hylla. Opplysningstida, i alle fall som idé, er dynamisk. Det fortsetter å utvikle seg. På egenhånd selvrevideres og oppdaterer det seg i takt med samtiden. Fundamentet for opplysningstida fortsetter likevel å essensielt sett være det samme. Skjelettet er likt. Kjernen er i bunn. Oppskriften for et godt samfunn, er den samme.
Derfor fortsetter opplysningsprosjektet å animere samfunnet den dag i dag. For eksempel er likekjønnet ekteskap nå tillatt. Det var ikke lov for få år sia, og er en konsekvens av hvordan ideer påvirker verden. Hvordan individets mulighet til å realisere ens evner, interesser og livsprosjekter, fremdeles er sett på som et kraftfullt moralsk argument mot å forhindre frihet. Et barn av opplysningstiden.
Konkret hvordan opplysningstididealene bør utspille seg i praksis, er selvsagt under debatt, men det avgjørende er at de er der og representerer en kontinuitet av oppdagelsene gjort under opplysningstida. EUs prinsipp om de fire friheter – fri flyt av varer, tjenester, kapital og mennesker – er også noe som kan sees i forlengelse av opplysningstida. Hvorvidt EU er den beste til å håndheve disse prinsippene, er et annet spørsmål. Prinsippene i seg selv, smelter godt sammen med opplysningstidens idé om universelle, medfødte rettigheter.
Trusselen mot opplysningstidens idealer kommer fra begge sider av ekstremene på det politiske spekteret. Enkelte liberalister har hatt en tendens til å overse kollektivismen til høyre, med henvisning til behovet for å bekjempe venstreorientert kollektivisme. I virkeligheten er begge former for kollektivisme katastrofale og bør motarbeides.
Opplysningsprosjektet er altså et pågående liberalt prosjekt. Hvem er så frihetens største fiender? Frihetens største fiender, er opplysningstidsmotstanderne.
