Sikkerheten til Nav-ansatte representerer et dypere problem med velferdsstaten: avhengighet av sosiale ytelser fostrer, i mange tilfeller, bitterhet og anti-sosiale holdninger. Dette problemet løses ikke av mer generøse velferdsordninger og færre krav til mottakerne.
Etter at en Nav-ansatt ble drept, og en annen alvorlig skadet, i et knivangrep på et Nav-kontor i Bergen forrige uke, har det vært et stort fokus på sikkerheten i etaten. Ansatte har i årevis meldt om et utrygt arbeidsmiljø, noe arbeidslivsundersøkelser bekrefter: fire av ti Nav-ansatte har opplevd vold, trusler og trakassering. Så langt i år er det rapportert om tre fysiske angrep og 368 tilfeller av trusler. Drapet i Bergen er ingen isolert hendelse. I 2013 ble en kvinnelig Nav-ansatt knivdrept på Grorud.
«Angsten for at noe sånt skal skje en selv eller en kollega har de fleste av oss kjent på», skrev tidligere NAV-ansatt Anna-Sabina Soggiu på NRK Ytring. Soggiu tar opp mange viktige poenger: «Nav-maskinen» er byråkratisk, rigid og lite egnet for å hjelpe folk i personlig krise. Hun peker blant annet på at økt målstyring og tidspress, der enkeltansatte får stadig flere oppgaver, medfører at de ansatte ikke klarer å yte nødvendig kvalitativ hjelp.
Velferdsstatens utvikling
Jeg har ikke jobbet i Nav og skal ikke underslå hennes perspektiver. Samtidig har jeg vanskelig for å se at dette ikke er en uunngåelig utvikling i en offentlig etat som ga økonomisk bistand til halve befolkningen – 1,6 millioner mennesker – mellom 16 og 66 år, i form av dagpenger, sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd i 2020.
Antallet som mottok sosiale ytelser vokste riktignok med 360.000 fra 2019 på grunn av pandemien, hovedsakelig gjennom en økning i dagpenger, men tendensen har vært tilstede i mange år: færre jobber og flerre går på trygd. Dette er kjernen av utfordringen i Nav-maskinen, slik jeg ser det, som ingen norske stortingspartier tar på alvor.
Siden 2014 har antall uføretrygdede økt med 54 000 personer, til 360 000 mottakere. I samme periode har brutto utgifter til sosialhjelp økt med 50 prosent. En tredel i arbeidsfør alder står helt utenfor arbeidslivet. Dette er en lavere arbeidsandel enn snittet i EU, til tross for at mange EU-land sliter med høy arbeidsledighet, samt at det er vanligere i flere sentral- og søreuropeiske land at kvinnen er hjemmeværende.
Jeg tviler ikke på at det finnes både investeringer og effektive løsninger som vil lønne seg for brukerne og for samfunnet. Men også i Nav, som forvalter en tredel av statsbudsjettet, er det en økonomisk virkelighet som setter grenser for hva som er mulig å gjøre for å forbedre tjenestetilbudet. Jo flere som mottar ytelser, jo vanskeligere vil det nødvendigvis bli å hjelpe de som har behov for hjelp.
Diskusjonen om velferdsstaten preges av en systemisk politisk korrekthet som fremstiller kritikere som onde og dumme. Liberalister, som har et avvikende syn på velferdsstaten enn majoritetsbefolkningen, bør likevel ikke være redd for å si ting som de er: det å jobbe og leve av egen inntekt kan ikke likestilles med det å leve på sosiale stønader. Produktivt arbeid er en fundamental del av det å være menneske; så viktig at det er vanskelig å forestille seg et fullverdig liv i fravær av arbeid. Da må vi også tørre å stille spørsmålet om dagens system i for stor grad insentiverer mennesker inn i uproduktive liv.
Den norske sykeliggjøringen
Jeg er derfor skeptisk til den bredere diskusjonen i etterkant av det brutale drapet på Nav-ansatte Marianne Amundsen. Det er grunn til å tro at gjerningsmannen, en flyktning i 30-årene, kan ha lidd av traumer og psykiske lidelser. Likevel bør vi være forsiktig med å hausse opp sosialklienters «pressende livssituasjon» og «berettiget frustrasjon» over systemet. I den grad vold og trusler mot Nav-ansatte kan sies å være et strukturelt problem, bør vi stille spørsmålet om årsaken ligger i at etaten stiller for få krav til mottakerne. Kan den utrygge arbeidshverdagen til Nav-ansatte skyldes at vi har skapt en bortskjemt og berettiget andel av befolkningen som er blitt så avhengig av å leve på andres inntekt at de ikke kan forestille seg en annen fremtid?
Det er én ting at Norge har verdens sykeste befolkning målt i sykefravær, men er vi også verdensmestre i å sykeliggjøre oss selv over en lav sko? Skaper en slik sykeliggjøring optimisme og selvtillit, eller bidrar det til at mange blir passivisert og selvmedlidende?
Mange sosialmottakere gjennomgår riktignok personlige kriser, men krisen er ikke nødvendigvis primært økonomisk. Nav kan åpenbart løse folks pengeproblemer, desto vanskeligere er det å løse folks personlige problemer. Det må folk jobbe seg ut av selv. For mange er Nav et nødvendig tidsbegrenset stoppested i livet, men for stadig flere blir det en livslang avhengighet. Dersom man er i arbeidsfør alder, vil det å ikke bedrive produktivt arbeid over tid kunne skape anti-sosiale holdninger: man føler seg berettiget til penger man ikke har jobbet for, samtidig som man føler seg fastlåst i livet.
Derfor er det et gode, både for den enkelte og for samfunnet, at flere jobber. Da må det lønne seg å jobbe. Det innebærer tøffe prioriteringer, ikke slagord i politiske festtaler. I klartekst må Norge kutte både i sosiale ytelser og i skatt på inntekt. Dette vil frigjøre store ressurser i næringslivet og skape et større og mer mangfoldig arbeidsmarked. Når flere bedriver produktivt arbeid vil det generelle velstandsnivået øke, noe som vil gjøre oss bedre rustet til å ta vare på de som faktisk ikke er i stand til å klare seg på egenhånd.
I alt for mange år har vi insistert på en motsatt politikk. Vi har hatt verdens mest generøse velferdsordninger og et tilhørende høyt skattenivå. Staten tar mesteparten av folks inntekt mot at den gir oss et bredt sikkerhetsnett. I dette systemet vil det bli gradvis vanskeligere å få støtten og tjenestene som matcher den enkeltes behov. Når statlige utgifter eser ut, blir det mindre ressurser til de som trenger det. Dette legger stadig større beslag av ressursene i den produktive økonomien, noe som reduserer folks mulighet til å skaffe seg jobb og oppnå økonomisk trygghet. Det er her fokuset bør ligge hvis vi for alvor ønsker å hjelpe sårbare og frustrerte unge menn og kvinner til å leve meningsfulle liv.
