Ernst Jünger
Glasbin
Bokförlaget Augusti, 2021
I norsk oversettelse:
Glassbiene
Gyldendal, 1979
Ernst Jüngers forfatterskap er blant mine egne favoritter fra 1900-tallet, da han skildret deler av krigsgenerasjonen som overlevde verdenskrigen, den krigen som ble hetende den første.
I likhet med flere av de utallige overlevende fra de store slagene på vestfronten, der også britiske forfattere som J.R.R. Tolkien og Robert Graves deltok, forlot Jünger aldri helt disse slagene i sitt forfatterskap. Krigen preget ham på godt og vondt.
Tilværelsen ble annerledes for Ernst Jüngers generasjon, der både fallet av keiserriket og den harde Versaillesfreden gjorde at Tyskland ble definert som først demokrati, deretter diktatur og til slutt som et delt land.
Det er fra denne turbulente perioden hans roman ”Glassbiene”, opprinnelig fra 1957, henter sitt litterære grunnstoff.
I romanen følger vi veteranen Richard fra det lette kavaleriet, som har havnet i økonomiske vansker. Uten midler og uten fast arbeid kommer han i kontakt med industrimagnaten Zapparoni.
Zapparoni har skapt seg en formue på å produsere roboter, samt filmer med kunstige skuespillere som beskrives som svært virkelighetstro.
Zapparoni beskrives som dels Walt Disney og dels Howard Hughes. En av hans mest interessante kreasjoner er glassbiene, hvis evne til å fly sakte men sikkert konkurrerer med de vanlige bienes og humlenes arbeid.
”Glassbiene” er både en tidsskildring og en Science Fiction-roman av det slaget som gjør den mer lesverdig enn en vanlig, mer eskapistisk SF-roman. Fortellingen om den mer eller mindre utslåtte Richard som tenker tilbake på sitt tidligere opphøyde liv i et eliteregiment og hans virkelighet er en stilstudie i hvordan det antakelig fortonet seg for mange i Ernst Jüngers generasjon etter begge verdenskrigene.
Ve de beseirede.
Den klassiske romanen ”Glassbiene” er en god introduksjon til Ernst Jüngers forfatterskap, som endelig finnes i svensk oversettelse av Jünger-kjenneren Urban Lindström.
Se også: Bokanmeldelse: Verdenskrigens prosa
