Jeg elsker Oda. Tjenesten som tidligere var kjent som Kolonial. Jeg var en av de første som tok i bruk både selvbetjent kasse og mobilscanning av varer i matbutikken når det kom i bruk. Det var utrolig deilig å slippe å stå i kø. Med Oda slipper jeg til og med å dra på butikken. Jeg elsker at jeg slipper å bruke tid på slikt, og heller bruke tid på noe gøy eller spennende.
Oda er en av de tjenestene som gjør meg som individ bittelitt mer lykkelig. Dette vil ikke gjelde alle, men jeg tror likevel man kan vitenskapelig forklare hvorfor det som gjelder meg, også gjelder folk generelt.
Når vi grenser en viss sum penger og materiell velstand, vil lykkefølelsen knyttet til å øke denne på sin side stagnere. Etter at vi når et punkt, hvor vi har alle de viktigste og de fleste materielle behov dekket, får vi ikke noe særlig mer lykke ut av å øke materielle goder. Dette angår en stor del av den norske befolkningen.
I studien “Prosocial spending and buying time: Money as a tool for increasing subjective well-being” publisert av Advances in Experimental Social Psychology, identifiserer de tre ulike måter du kan bruke penger på som er assosiert med større lykkefølelse og som ikke direkte har med å øke ens materielle goder.
Disse tre, er oppsummert følgende:
- Opplevelser. Å kjøpe et minne. Reiser, turer og ferier. For eksempel å fly til et eksotisk land eller dra på et museum og se på utstillinger. Dette gir en mer vedvarende lykkefølelse både før, under og etter innkjøpet enn det materielle ting gjør.
- Tidsbesparelser. Å frigjøre tid. I denne kategorien faller leveringstjenester som Oda inn, men også andre tjenester. For eksempel vaskebyråer, som gjør husvasken for deg. Et bilinnkjøp for å redusere tid brukt på å forflytte seg fra A til B, faller inn her.
- Altruisme. Å dele med andre. Eller som de velger å formulerer det i studien: pro-sosiale innkjøp. Dette har å gjøre med å gi for eksempel gaver, penger til veldedige formål, donasjoner til organisasjoner du bryr deg om fronter viktige saker, eller spandere en middag på en god venn.
(Kategoriene er noe diffuse og forgreiner seg inn i hverandre, men slik er det med så å si alle kategorier.)
Hvis man tenker at staten skal ha et mål å pleie innbyggernes lykkefølelse, og i hvert fall ikke forhindre den, bør vi kanskje ha en mer gjennomtenkt debatt om hva det er som skal skattlegges. I dag virker det ikke som om vi tar tilstrekkelig hensyn til folks opplevelse av lykke ved konsumet av et kjøp. Lykkefølelsen en får av et konsum, bør imidlertid spille en rolle.
Premissene for debatten om skattelegging i dag, er at økonomiske forskjeller skal reduseres og at vi skal forurense mindre av hensyn til klima. Dette blir for snevert. I denne artikkelen skal jeg ikke drøfte problematikken med dette som mål, men det er strengt tatt ikke et motsetning mellom disse måla og å samtidig tenke på hva slags forbruk som er mest gunstig for innbyggernes lykkefølelse.
Når jeg kjøper fra for eksemel Oda, inngår det en arbeidsgiveravgift på alle ansatte og dessuten en momsavgift bakt inn i prisen jeg betaler. Det samme gjelder for andre lignende tjenester. Hvis jeg velger å reise til et sted med fly, koster det meg i tillegg flypassasjeravgift og CO2-avgift. Skattene på hotell følger på. Dersom jeg ønsker å gi en gave eller penger til veldedighet, er jeg raskt nødt til å skatte av dette.
Samtidig er det slik at lukseriøse bruksvarer enten skattes med det samme eller ofte mye lavere enn disse tjenestene. For eksempel dyre klokker, smykker, sko, merkeklær og vesker.
Hvorfor justerer vi ikke skattene av forbruk i henhold til et mål om å øke menneskers lykke? Hva med å senke skattene på de varene som øker det generelle lykkenivået i befolkningen?
