Du møter dem av og til, den gjengen som mener de selv har råd til å betale mye eller mer i skatt. Men det handler ikke om dem, for de vil også pålegge andre å betale mye eller mer i skatt. De gir beng i om du ikke har råd.
Og så har du dem som mener at de vil gi av sine penger til «fellesskapet» fordi de mener at det er det beste, og at de får så mye igjen for det. De bryr seg fint lite om at det (eventuelt) ikke stemmer eller om at du har andre prioriteringer. Du har kanskje andre planer enn «å få igjen» slik politikerne legger opp til. Synd for deg.
Disse folkene er som innringerne til radioprogrammene på 1980- og 90-tallet som mente at alle kunne tilpasse seg begrensede åpningstider. Ifølge dem har du å innordne deg et bestemt mønster.
Så har du de svake. Jo, vi betaler skatt for å ta vare på de svake i samfunnet. Joda, som de godt betalte fedrene som pappanaver i Thailand. Jada, de svake.
Denne staten trenger jo pengene, og da må man ikke finne på å sette foten ned.
Om ikke det er nok, er det selvsagt de rike som skal betale for alt. Det er alltid noen med mere penger som kan bidra til at de som ikke har så mye, kan få «så mye igjen». Gutten med gullbuksene betaler. Synd for deg når det viser seg at du må betale og du ikke finner de gullbuksene.
Og mange er de. Var de kun få, ville det ikke spilt noen stor rolle.
