Rune Gerhardsen har gått ut av tiden, efter et helt liv i sosialdemokratiets tjeneste. Han var mannen med røttene – ofte til Ap-ledelsens fortvilelse. En fremsynt mann.
Kan en lokalpolitiker fra hovedstaden som aldri ble annet likevel ha påvirket hele landets kurs? Svaret er definitivt ja når det gjelder Rune Gerhardsen. Han kjent som Rune G. men enhver som så og hørte ham trengte ikke å vite hva G stod for. Han var sin fars sønn. Og faren var ingen ringere enn landsfaderen selv; Einar Gerhardsen. Statsminister gjennom 17 år i en periode som strakte seg fra frigjøringssommeren 1945 og 20 år fremover.
Rune G var fredsbarnet, født i 1946. De eldre søsknene Truls og Torgunn var født før 2.verdenskrig. Faren var altså statsminister og leder for landets suverent største parti. Moren Werna var også politisk aktiv, det samme var farens bror og Runes eldre bror. Slik fikk han politikken, organisasjonsarbeidet og arbeiderbevegelsen inn med morsmelken, om det ikke fantes i genene fra før. Denne bakgrunnen er viktig å forstå når man ser utspill og handlinger han senere skulle gjøre ham så omstridt.
I 1961 var faren med på å ekskludere opposisjonen i Arbeiderpartiet. Svaret ble et nytt parti; Sosialistisk Folkeparti. Partiet fikk 2,4% oppslutning ved stortingsvalget og to innvalgte representanter. Opposisjonen hadde i flere år protestert mot NATO-medlemskapet og det de oppfattet som en for høyrevridd politikk fra Ap-regjeringenes side. Opposisjonen startet sin virksomhet i 1952, gjennom bladet Orientering. Med valget av Asbjørn Holm og Finn Gustavsen mistet Arbeiderpartiet det rene flertallet de hadde hatt på Stortinget siden 1945. De to SF-representantene bidro til å felle regjeringen Gerhardsen med mistillit i forbindelse med en ulykke i Kings Bay-gruven på Svalbard. Reaksjonene i Ap og LO var sterke mot at et parti som kalte seg sosialistisk hadde bidratt til å felle en «arbeiderregjering» som Ap-regjeringen konsekvent ble kalt.
Oppveksten i Norges sosialdemokratiske førstefamilie må ha gitt Rune G. en sterk pliktfølelse overfor sliterne i samfunnet, og i arbeiderbevegelsen. 1991 kom han med et utspill som fikk mange på venstresiden til å sette kaffen i halsen; snillisme ble årets nyord i 1991. Arbeiderpartiet hadde i mange år hatt et slagord som het «gjør din plikt, krev din rett». Rune G. mente at dette var selve essensen i den sosialdemokratiske ideologi. Men den første delen av slagordet var visst glemt, både av de som styrer, og blant folk flest. Han pekte på at innvandrere måtte bidra i samfunnet. Fire år efter at Carl I. Hagen hadde skapt oppstyr med sitt falske brev om innvandrernes holdninger til det norske samfunnet kom altså landsfaderens sønn og hevdet at sosialdemokratiets velferdsordninger var for generøse, og at folk hadde glemt hva sosialdemokratiet handler om; at folk skal bidra i samfunnet. Idag ville vi kanskje kalt dette for noe som er blitt svært så utskjelt på venstresiden; arbeidslinjen. Det viktigste for å hindre utenforskap og skape utjevning er at folk kommer i arbeid. Det ble tilslutt en debattbok av snillismedebatten, utgitt av «erkefienden» Schibsted. Rune G. skrev om kvalene ved å gi ut på dét forlaget, og ikke på Tiden forlag, som var arbeiderbevegelsens eget forlag. Men han kunne ikke stjele ideen om bok fra Schibsted og gå til Tiden.
Rune G klarte i 1991 å gjenerobre hovedstaden for Ap, og dannet byråd sammen med SV. Da hadde Høyre styrt hovedstaden helt siden 1975. Rune G. syntes samarbeidet med SV gikk så bra i Oslo at det burde kopieres på riksplan. Utspillet sammen med SV-leder Erik Solheim kom dagen før Ap-ledelsen skulle ha en stor presentasjon av programarbeidet foran 1993-valget. Rune G. stjal rampelyset. Gro freste.
Rune G. var i ledelsen for AUF fra 1969 til 1975, de to siste årene som leder. I motsetning til Ap sa AUF nei til norsk medlemskap i EF (idag EU). Som ungdomspolitiker stod Rune G. side ved side med dem faren hadde ekskludert i kampen mot norsk EF-medlemskap. Men heller ikke faren var «ren» i Ap-ledelsens øyne. Han uttalte at dersom ikke Ap hadde hatt noen EF-motstandere burde de ha skaffet seg noen. Altså en helt annen holdning til opposisjon og uenighet enn et tiår tidligere. Strategene på Youngstorvet klekket ut slagordet «En A-velger er en JA-velger», og stilte kabinettspørsmål; Ap truet folket med å si ifra seg ansvaret for å styre landet dersom velgerne ikke fulgte partilinjen og sa ja til medlemskap i EF. Rune G. og Ap-ledelsen måtte se på at partier til venstre for dem overtok en hel generasjon politisk aktive ungdommer. Rune G. måtte bruke sine lederår til å gjenoppbygge Ap. Da Rune G rundt 20 år senere stod skulder ved skulder med SVs leder var dette samtidig med at Gro Harlem Brundtland og resten av Ap-ledelsen stod midt oppe i en ny kamp for å få Norge inn i EU. SV stod på nei-siden. Både i striden med NATO-motstanderne og i den første EF-kampen hadde Gro vært lojal mot partiledelsen. Rune G. var i opposisjon. Ikke rart han var omstridt.
Da Ap igjen klarte å få makt i Oslo, i 2015 hadde partiet holdt ut ørkenvandringen som startet med at Gerhardsens byråd ble felt i 1997. Dagens byrådsleder Raymond Johansen deltok i Gerhardsens byråd, for SV. Linjene kan altså trekkes fra Rune Gs styringsperiode og til dagens nybrottsbyrå av Ap, SV og MDG. Kanskje er det et frempek mot en ny situasjon på riksplan om noen år?
De som kjente Rune G. fra årene i Oslo-politikken trekker frem en sterk humoristisk sans. Det er kanskje drøyt å hevde at Rune G. ville sette grenser for politikk, men han ville ihvertfall ikke ha en ukritisk velferdsstat som deler ut penger uten noen motytelser. Det er ikke vanskelig å forstå hvor han hentet inspirasjonen fra. Det er bare å lese om hvordan fagbevegelsen organiserte arbeidet sitt med hjelpe folk som trengte det, og sørget for at resten stilte opp for fellesskapet.
Rune G. ble aldri noen rikspolitiker. Han holdt seg til Oslo, og trengte ikke mer. For Oslo Ap var Aps viktigste fylkeslag. Det som kommer derfra når før eller siden opp til rikspolitikken. Det er ingen tvil om at landsfaderens sønn også var en sønn av sosialdemokratiet. Han bragte med seg arbeiderbevegelsens grunnideer i hele sitt liv og virke.
Hvil i fred, Rune G.
