Fafo har levert en ny rapport som undersøker konsekvensene av fraværsgrensen, en øvre grense på udokumentert fravær elevene kan ha i hvert fag for å få vurdering og dermed kunne bestå faget.
Det var først Høyre som fikk programfestet fraværsgrensen under landsmøtet i 2015, og siden har den blitt kommunisert som en suksess i regjeringen. Fraværsgrensen virker, sies det, og hvis vi studererer de målbare oppsidene så stemmer det at den har en viss effekt.
Men for de av oss som husker hvordan det var eller hvordan det ER å være ung, så må vi veie detaljstyring av en følsom og ekstremt fargerik ungdomstiden som aldri kommer tilbake, mot resultatene av å ha å ha effektive og praktiske løsninger for voksne skattebetalere, slik en fraværsgrense er.
Så mye hjelper fraværsgrensen
Ifølge SSB så gjør fraværsgrensen at to elever i en klasse går opp én karakter i ett fag. Dette er i gjennomsnitt. På et vitnemål fra studiespesialiserende med 25 fag så snakker vi da om maksimalt 6 prosent forbedring av vitnemålet for en elev med kun to’ere. Jo høyere gjennomsnittskarakter på eleven, jo mindre vil én karakter ha noe å si for sluttresultatet.
Økt gjennomsnittskarakter for de to svakeste elevene vil naturligvis bidra til noe mindre frafall fra videregående skole, og lærerne slipper å sette opp mange ekstra prøver for elever som ikke møter opp.
Så fraværsgrensen fungerer litt, men er det at noe fungerer i seg selv et mål for at det er godt?
Likevel må disse knapt målbare godene veies mot ondene. Unge mennesker har et innholdsrikt liv utenfor skolen som det kan tenkes at av og til vil få overlapp med skolen når kabalen ikke går opp. Det kan være en krisesituasjon på deltidsjobben, en første kjærlighet eller kjæreste som kommer på snarbesøk fra en annen by, eller kjøretimer som kolliderer med skoleplanen. Unge mellom 16 og 18 år bør få tilliten til å kunne prioritere uten å møte arrogant ensretting fra systemet.
Et annet onde som er praktisk for samfunnet at vi begrenser er belastningen som fraværsgrensen legger på fastlegene. Mange flere elever trenger nå legeerklæring for forbigående sykdom slik at de får dokumentert gyldig fravær. Dette er i de fleste tilfeller bortkastede ressurser, kun for å kjøpe oss en følelse av kontroll over et slags svinn som studeres med lupe. Kun velstående land med for få samfunnsproblemer å rydde opp i, har tid og råd til å fikse slike problemer som knapt noen andre enn lærere og klassens foreldreutvalgt visste at eksisterte.
Konservatisme i forkledning?
Det klassiske med konservativ politikk er at de som fører den har verdikonservative instinkter, som ofte samsvarer med å være litt engstelig eller nervøs. Måten man håndterer den ubehagelige usikkerheten på vil ofte være å forsøke kontroll over de elementene som gjør en nervøs, istedenfor å vurdere hvorvidt ubehaget man kjenner på er rasjonelt og om man heller burde jobbe med sine egen resiliens. I lite utviklede samfunn med høy sannsynlighet for å bli utsatt for vold fra bander og landeveisrøvere, eller plutselig miste alt man har av oppsparte midler og næringsgrunnlag som familien er avhengig av, så er det å være konservativ en fullt forståelig og ikke minst nødvendig kultur for å sikre familiens overlevelse og bærekraft i samfunnet.
I et såpass stabilt, trygt og velorganisert samfunn som Norge derimot, så ender de konservative innstiktene ofte opp med å lage storm i vannglass, fordi den emosjonelle triggeren er instinktbasert bærekraftsfilosofi og uten at det nødvendigvis har noen sammenheng med den samfunnstilstanden man lever under. Prinisippene blir fryktelig sterke og sier at den uforutsigbare parten (i dette tilfellet elevene) skal skjerpe seg, rette seg i ryggen og kanskje få seg en hårklipp(?), og i hvert fall ikke tro at de kan komme og gå i skolen som noen gale hippier! De konservative innfører fraværsgrensen sannsynligvis først og fremst fordi det gir ro i sjelen, og jubler over at det var målbare forbedringer for noen få tullinger som knapt nok klarer å skille på ukedagene.
for samfunnsmessig bærekraft, men de typiske standpunktene kan bli irrelevante
for tiden man lever i hvis de ikke gjennomtygges.
Så fraværsgrensen fungerer litt, men er det at noe fungerer i seg selv et mål for at det er godt? Nei! Følger vi denne løsningsorienterte men omsider autoritære filosofien helt ut så kan vi nok få et billig og effektivt samfunn, men vi får også et autoritært samfunn som er fryktelig demotiverende og helt sjeleløst å bo samt utvikle seg i for enkeltmenneskene. Den spontane orden forvitrer og friheten til alternativ selvrealisering innskrenkes. Skal vi tro liberalismens lære om at individer med stor utfoldelsesfrihet fører til innovasjon og velstand, så skader ikke detaljstyringen bare enkeltmennesket men den vil også på sikt skade samfunnet. Fleksibilitet og rom for selvrealisering er noe av det som gir livet i et velstående samfunn mening, ettersom vi er forbi det stadiet hvor det å ha mat på bordet og eksistere i et trygt, velorganisert samfunn er det ypperste målet.
Naturligvis trenger ikke frihet for individer å være et nullsumspill hvor en eller flere parter må ta kostnaden for at andre skal få lov å utfolde seg, men politikerne må faktisk senke skuldrene og la folk få skeie litt ut av og til. Å skeie ut er viktig for frihetsfølelsen, motivasjonen og fleksibiliteten, men selvfølgelig må det modereres hvis man ønsker seg et innholdsrikt liv på lang sikt. Den bærekraftige rutinetilværelsen vil for de fleste være regelen, og utskeielsene blir unntaket. Akkurat hvor denne grensa skal gå for hver enkelt elev diskuteres og vedtas sannsynligvis bedre i familiene, enn av Staten hvor frihetsnivå for det svakeste ledd blir reglen for absolutt alle elever.
Senk skuldrene, og fir litt på prinsippene der det totale frihetsaspektet utklasser kostnaden.
