BOKANMELDELSE La gründere flytte: Formuesskattens dilemmaer i krisenes tidsalder Ole Gjems-Onstad Cappelen Damm Akademisk, 2020 136 sider
Det går mot valg, og et hett tema er den beryktede formuesskatten. Aktuell da er BI-professor Ole Gjems-Onstad med boken La gründere flytte: formuesskattens dilemmaer i krisenes tidsalder. Det er en bok der formuesskatten drøftes generelt, men der pandemien er innom her og der.
Gjems-Onstad drøfter ulike problematiske sider ved formuesskatten, herunder Spotify-problemet, dvs. at formuesskatten ikke tilrettelegger for at selskaper i Spotifys verdi- og utviklingsklasse kan etableres i Norge. Han drøfter også utflyttingsproblematikk og innflyttingsproblematikk for velstående næringslivsledere.
Ifølge forfatteren er det en halv million nordmenn som betaler formuesskatt, og gjennomsnittlig årlig formuesskatt er ca. 30.000 kroner. Gjems-Onstad viser til at OECD fraråder formuesskatt og bruker OECD som kilde når han påpeker at den norske formuesskatten gir et disincentiv til folk med moderate inntekter til å bygge opp moderate formuer. Samfunnsdebattens tendens til å gi et inntrykk av at formuesoppbygging er noe suspekt kan også ha en slik effekt, sier forfatteren.
På denne måten kan faktisk formuesskatten være en skatt som bidrar til ulikhet, istedenfor å motvirke den. De «virkelig rike» betaler naturlig nok mest i formuesskatt enkeltvis som følge av at de har «virkelig mye». Men de fleste som betaler formuesskatt, har en moderat formue, og skatten er som regel mer belastende for dem blant annet fordi de har en større andel av formuen i eiendeler som gir lav avkastning, slik som bankinnskudd. De «superrike» trenger ikke formuesskatten til å drives til å jage høy avkastning, mens det rammer folk med moderate formuer, slik som vanlige pensjonister. Gjems-Onstad avviser at formuesskatten er nødvendig for å motivere til høy avkastning.
«Utsulting» av minoritetsaksjonærer, Sveits og Piketty
I boken ble jeg gjort oppmerksom på noe jeg aldri hadde tenkt på før: minoritetsaksjonærer kan bli «utsultet» ved utbyttenekt, dvs. at aksjonærer som er avhengig av utbytte for å finansiere formuesskatt, får ikke utbytte, mens andre som enten har andre finansieringskilder eller er ikke formuesskattepliktige utlendinger, ikke har det problemet. Minoritetsaksjonærer kan da bli tvunget til å selge.
Skatterettsprofessoren sier Norge har verdens hardeste formuesskatt. Den siste inntektsbegrensning i formuesskatten ble opphevet i 2009, og selv den ga en ganske hard formuesskatt, for det var begrensning i begrensningen. Gjems-Onstad mener Martin Sandbus sammenligning med Sveits er misvisende. Og hvis man skal forsvare «den norske modellen», viser forfatteren oss at det ikke lenger er noen andre nordiske land som har formuesskatt.
Pikettys forslag om 90 % formuesskatt for de aller rikeste hevder Gjems-Onstad kan bli utfordret menneskerettslig som et ekstremt konfiskasjonstiltak.
Juristen imøtegår også argumentet at selskapsskatten ikke er en skatt på eiernes hender, og dermed ikke er en del av eiernes skattebidrag. Han sier all skatt, når det kommer til stykket, betales av fysiske personer.
Leseren blir også minnet om at formuesskatt betales ved kriser av formuen slik den ble beregnet 1. januar før krisen inntraff. Da kan det ha vært et betydelig verdifall. Gjems-Onstad forteller at utbytteskatten skulle avløse formuesskatten, men det skjedde ikke, og nå er «vekslepengene» brukt opp [anmelders bemerkning: det er ikke første gang en skatt er tenkt avløst av en annen uten at avløsningen er funnet sted, men isteden at man er blitt sittende igjen med begge skattene].
Forsvinner neppe med det første
Forfatteren innser at formuesskatten ikke vil bli avviklet med det første i det samfunnsdebattklimaet vi har i dette landet. Men han har igjennom boken og i avslutningskapitlet en rekke løsninger for å avhjelpe noen av de problemene formuesskatten skaper. Hvor realistisk det f.eks. er å innføre tak for formuesskatt i visse sammenhenger, får leseren selv gjøre sine vurderinger av.
I boken får vi et tankeeksperiment: hva hvis vi satte ned skattesatsen med 0,01 prosentpoeng for de aller høyeste formuesklassene? Da ville de fått en skattelette i nominelle kroner som oversteg det mange med moderate formuer noen gang vil kunne få i skattelette. Hvis det var så urettferdig, ville de aldri, noensinne kunne få en eneste skattelette. Ingen klager i samfunnsdebatten over at skatten i nominelle kroner blir satt opp med astronomiske beløp, sier Gjems-Onstad.
Forfatteren kommer også med kritikk av faktisk.no.
Jusprofessor Ole Gjems-Onstad har skrevet en kortfattet gjennomgang av formuesskattens problemer. Den dogmatiske tilhenger av formuesskatt vil muligens ikke finne mye av nytte her, men med et åpent sinn kan de kanskje ved lesning kunne komme på andre tanker. Den som er interessert i et godt kunnskapsgrunnlag, spesielt hvis man vil ha ammunisjon mot den ensidige påstanden om at lettelser i formuesskatten ikke skaper nye arbeidsplasser, vil finne mye godt stoff i Gjems-Onstads bok. Boken er et godt bidrag til en opplyst formuesskattedebatt.
Opprinnelig, feilaktig faglig bakgrunn for forfatteren er rettet.
