Tidlig på 1970-tallet opplevde man høyere inflasjon i USA enn tidligere tiår. Economic Stabilization Act av 1970 gav presidenten mulighet til å stabilisere priser, husleier, lønn, renter, utbytte og lignende overføringer. Sagt litt annerledes var det en mulighet til å sette til side selskaper og andre aktørers evne til å sette sine egne priser og lønninger, altså i praksis å avskaffe det frie markedet.
15. August 1971 innførte presidenten så lønns- og priskontroll, til tross for at landet ikke var i noen særlig stor krise. Arbeidsledigheten var bare 6% og inflasjonen lå bare en halv prosent høyere enn snittet siden. Første fase var en 90-dagers frys av alle priser og alle lønninger i USA. Og etter 90 dager skulle lønnsøkninger bli godkjent av et «Pay Board» og prisendringer av en «Price Commission». Tiltaket hadde bred støtte i befolkningen med hele 75% oppslutning i mange meningsmålinger.
Som Daniel Yergin og Joseph Stanislaw skrev i The Commanding Heights: The Battle for the World Economy, så var det åpenbart at priskontrollen ikke virket: «Bønder sluttet å sende storfeet sitt til markedet, druknet kyllingene sine, og forbrukerne tømte hyllene i supermarkeder.»
Og nye problemer priskontrollen skapte måtte nå løses, f.eks mangelen på drivstoff med Emergency Petroleum Allocation Act og mangelen på nye lovede jobber med Emergency Employment Act, som økte offentlig sektor med 150.000 jobber.
Prisene ble igjen frosset for 60 dager i juni 1973. Heldigvis ble systemet offisiellt avskaffet igjen i april 1974.
Siden den gang har USAs myndigheter ikke innført priskontroll på konsumvarer eller arbeid. Men pristaket på olje og naturgass varte lenge etter 1973. Det var ikke populært å gjeninnføre markedspris på råvarer midt under oljekrisen.
Gjeninnføring av priskontroll er noe som ofte tas opp i perioder med høy inflasjon, eller naturkatastrofer som skaper prispress. Og flere steder i USA, f.eks New York City, har priskontroll på leiepriser.
