Fiaskoen for NATO I Afghanistan vil forhåpentligvis bli grundig analysert, og føre til refleksjon og læring. Kanskje bør NATO innse at out of area-strategien bør avvikles.
NATO hadde siden etableringen i 1949 vært en forsvarsallianse. Vestlige demokratier utmattet av 2.verdenskrig og okkupasjon måtte understøttes av amerikansk militærmakt og penger. NATO var en allianse for forsvar mot aggresjon. NATOs artikkel 5 (et angrep på et land er et angrep på samtlige land) fungerte avskrekkende for fienden i øst, og NATO/USA blandet seg heller ikke inn i Sovjetunionens interessesfære i Øst-Europa. Hverken i DDR, Ungarn, Tsjekkoslovakia eller Polen. NATO handlet om å møte en trusel utenfra. Flere av medlemslandene slet med terrorisme innenfor egne grenser (Storbritannia, Tyskland, Spania, Italia, Frankrike), men NATO ble ikke brukt mot disse.
Et stivnet samfunnssystem og en ødelagt økonomi i de kommunistiske landene tålte ikke møtet med ytringsfrihet og krav om reformer. Kommunismens fall i Sovjetunionens vasallstater, samt oppløsningen av Sovjetunionen og Warszawapakten i 1991 førte til stor usikkerhet og endring i fiendebildet Europas vestlige land hadde hatt siden 2.verdenskrig sluttet. Ustabile regimer, fare for atomvåpen på avveie, og oppblomstring av nasjonalisme og religiøs ekstremisme i de nye republikkene i Kaukasus og Sentral-Asia kom istedenfor den tydelige kommunistiske stormakten som hadde dominert både i Europa og Asia i mange tiår. Hvordan møte et så uklart fiendebilde? Krigene som oppstod på Balkan da Jugoslavias delrepublikker brøt ut og erklærte selvstendighet satte fart i NATOs arbeid med å endre sin strategi.
Out of area-strategien handlet om at trusler mot NATO kunne komme på andre måter og oppstå andre steder enn gjennom militære angrep fra fiendtlige styrker. Likevel var det først med angrepene i New York 11.september 2001 at artikkel 5 ble formelt brukt av NATOs råd. Dette førte til invasjonen i Afghanistan høsten 2001, for å knuse terroristenes baser og nedkjempe terrorgruppen Al-Qaida. Det tok 10 år før USA klarte å oppspore og ta livet av Osama bin Laden. Invasjonen i 2001 førte til at den militante islamistiske bevegelsen Taliban som hadde styrt Afghanistan siden 1996 mistet makten.
I 20 år har NATO sittet fast i Afghanistan, og forsøkt på flere ting samtidig; å nedkjempe Al-Qaida og Taliban militært, og skape et demokrati som efterhvert skulle stå på egne ben. Taliban var ekstremt kvinnefiendtlig og antidemokratisk, så de fem årene landet ble styrt av dem var et skrekkregime for innbyggerne. Spesielt for kvinner. Men de 20 årene med vestlig militært nærvær har hverken nedkjempet Taliban eller skapt grunnlaget for et styre som afghanerne ville omfavne eller støtte opp om. Tvert imot har korrupsjon og vold blomstret. Da president Trump i 2020 inngikk en avtale med nettopp Taliban om vestlig tilbaketrekking fra Afghanistan kunne Taliban forberede seg i ro og mak.
I løpet av disse 20 årene har det skjedd mye i verden. Kina har styrket sin økonomi, makt og innflydelse i verden. Russland har kommet til hektene både økonomisk og militært, og skaper uro i sine nærområder, spesielt i Europa. To aggressive, nasjonalistiske og udemokratiske land som ikke er spesielt opptatt av å utbre eller støtte opp om styresett efter tradisjonelt vestlig mønster. Truslene fra fundamentalistiske terrorbevegelser i land langt borte er neppe forsvunnet. Men Ukraina, Hvite-Russland og russisk militær aktivitet i nord fører til at truslene igjen er kommet nærmere NATOs kjerneområde i Europa.
Kunne katastrofen i Afghanistan vært unngått? USA er verdens militære og økonomiske supermakt, men Kina rykker stadig nærmere. Det underlige er at med så stor efterretningskapasitet og så mange smarte hoder klarer USA ikke å analysere tidligere fiaskoer (som Vietnam), og heller ikke å se at en av de store årsakene til hatet mot USA og Vesten i land dominert av Islam (men slett ikke bare der) er at USA ofte gjør det motsatte av det deres ledere sier; de snakker høyt om frihet og demokrati, men støtter oppunder noen av de verste diktaturene i verden. Spesielt i Midt-Østen. I tillegg klarer USA å velge kortsiktige strategier uten å se uønskede langsiktige konsekvenser. Da Khomeini styrtet USAs langvarige allierte regime i Iran i 1979 sørget USA for å alliere seg med diktatoren Saddam Hussein i Irak. Han igangsatte en nytteløs åtte år lang krig mot erkefienden i øst. To år efter at krigen mot Iran var slutt valgte Saddam å angripe Kuwait, noe som førte til den USA-innledede invasjonen i 1991 (den første gulfkrigen).
Da Sovjetunionen invaderte Afghanistan 2.juledag i 1979, hvem var det USA sørget for å bevæpne for å kjempe mot kommunistisk aggresjon? Jo, Mujahedin. Da Sovjetunionen trakk seg ut, ble den bevegelsen delt i to; Nordalliansen og Taliban. Slik har USA gitt trening og våpen til bevegelser og personer som senere har blitt USAs fiender. USA burde oppmuntre til handel og demokrati istedenfor å bedrive kriger for å forsvare egne interesser (som olje) og allierte diktaturer. Det er dessverre ikke slik at det er bare Sovjetunionen (Russland) og Kina som understøtter diktaturene i verden. USA må ta sin del av ansvaret.
I den hjemlige debatten bør evalueringen av krigen i Afghanistan føre til en debatt om NATOs formål og strategi. At Rødt og SV er høyt på banen med kritikk er ikke så rart. Begge partiene er motstandere av at NATO i det hele tatt eksisterer. Men 2.verdenskrig lærte Norge at nøytralitet ikke hjelper mot aggressive udemokratiske stormakter. Det er ikke så vanskelig å se hva som gikk galt i Afghanistan. Men er svaret å melde Norge ut av NATO? Neppe. Å være medlem av NATO er som å ha en forsikring mot brann og innbrudd i ditt eget hus. Du håper at du ikke får bruk for forsikringen, men tar du sjansen på å være helt uten forsikring?
Det bør komme en åpen og fordomsfri debatt om hva NATO skal være fremover, og hvordan Norge best kan skape stabilitet og trygghet for egen sikkerhet og fortsatt demokrati. Da kommer vi ikke utenom å se kritisk på NATOs erfaringer med out of area-strategien.
