KrF-nestleder og landbruksminister Olaug Bollestads biografi kan anses som en svært ærlig bok om eget liv, eller en utdyping av hennes populære instagramkonto @olaugjohanna, mest for valgkampen 2021.
Memoarene heter «Snakk sant om livet» og er fortalt til journalist Kjersti Bjør i Bergens Tidende. Da den kom ut var det spesielt oppgjøret med metoo-tilfeller i kristne organisasjoner om skapte overskrifter. Det ble også efterlyst mer fra retningsvalget i KrF høsten 2018.
Bollestad følger definitivt opp bokens tittel. I første setning tas oppgjøret med en en kjølig mor. Sjelden har jeg lest så direkte og utleverende memoarer fra en norsk politiker om både egne og ektefellens foreldre. Boken forteller på modifisert dialekt ganske kronologisk om Olaug Johanna Vervik Bollestads bakgrunn og livet frem til hun nå står på toppen av karrieren. 60 år gammel er hun 1.nestleder i KrF, landbruksminister og 1.kandidat for KrF i Rogaland ved stortingsvalget. Hun har ikke vært i politikken mer enn i nesten 20 år.
Jeg leser mye memoarer og biografier. Skal man forstå de menneskene som er politikere må man kjenne til hva som har formet og påvirket dem. Bollestads utleverende fortelling om eget liv og familie skaper en slik forståelse. Hun skriver om sin familiebakgrunn, om barndom og egne valg av utdannelse og yrkesvei, om hvordan hun mistet faren på grunn av en sykehustabbe, og hvordan hennes egen utdannelse som intensivsykepleier berget livet til hennes egen mann.
Jeg vil tro at mange i hennes generasjon, spesielt kvinner, vil kjenne seg igjen både i beskrivelsen av foreldregenerasjonens kvinnesyn og holdning til jenter og utdannelse. Hun måtte kjempe med foreldrene for å kunne ta utdannelse
Tradisjonell oppbygging, utradisjonell utforming
På mange måter er boken både tradisjonell som memoarer, men utradisjonell i form. Hun starter med begynnelsen og går fremover i livet til dit hun er i dag. Underveis tar hun opp tråder fra erfaringer hun har gjort og mennesker hun har møtt. Som i metoo-erfaringen hun hadde som ung i en kristen organisasjon og oppgjøret hun tar på et senere tidspunkt i livet. Dette er noe hun har brukt tid og krefter på å gjøre, og det avtvinger respekt. Det kan ikke har vært enkelt, og hun har møtt motbør og kritikk selv efter at hun fikk satt en stopper for grenseoverskridende adferd.
Den er utradisjonell i utforming. Deler av teksten er uthevet i grønn skrift, og hvert kapittel avsluttes med noen gode råd for ulike sammenhenger; til ungdommen, om barneoppdragelse, samlivsråd etc. Hvert kapittel avsluttes også med bilder fra den ovennevnte instagramkontoen. Det er kanskje den som først og fremst har gjort henne kjent.
Sannferdig eller iscenesatt?
På @olaugjohanna legger hun ut utsminkede bilder fra livet som statsråd, og med ektemannen. Hun har oppnådd tilnærmet kultstatus og 93 000 følgere. Hun er visstnok like ærlig på Instagram med bildene sine som hun er i boken (for ordens skyld: Anmelderen har ikke instagram og har kun sett bildene som er gjengitt i selve boken). Ujålete, åpen, selvironisk og ærlig. Slik fremstår hun både i boken og på bildene som er gjengitt. Skal man tro henne på at hun er sannferdig om livet sitt, eller skal man mistenke at instagramkontoen er Olaug Bollestads iscenesettelse av seg selv som en utypisk KrF-politiker?
Det som er sikkert er at hun kom sent inn i politikken. 42 år gammel stod hun på 17.plass på kommunevalgslisten, og fikk så mange personlige stemmer at hun havnet både i kommunestyre og formannskap. Efter fire år var hun førstekandidat og ble ordfører. Hun ble også gjenvalgt som ordfører, før hun havnet på Stortinget. Hun har ikke gått veien gjennom ungdomsorganisasjon og parti, men måtte lære seg triksene efter at hun havnet i lokalpolitikken.
Knapt om politikken
Skal man lese en politikers memoarer forventer man at det handler om politikk, ikke bare om veien til politikken. I en bok på ca 150 sider er det de siste 60 sidene (inkludert bilder) som handler om politikk. Olaug Bollestad havnet på Stortinget i 2013, ble 2.nestleder i KrF i 2015 og 1.nestleder i 2018. I januar 2019 ble hun statsråd. Før dette var hun kommunestyrerepresentant i Gjesdal i Rogaland fra 2003 og ordfører fra 2007.
Bollestad tok seg svært nær av å bli beskyldt for maktmisbruk da hennes eget fylkeslag valgte en svært skjevt sammensatt delegasjon til det ekstraordinære landsmøtet i 2018. I et parti som var delt på midten i spørsmålet om å velge rød eller blå side i regjeringsspørsmålet hadde Rogaland kun én rød delegat. Det kan ha avgjort avstemningen på landsmøtet, som endte 98 mot 90 (og to blanke stemmer) for å starte regjeringsforhandlinger med Høyre, FrP og Venstre.
Både om retningsvalget, KrFs videre skjebne og om årene i politikken er det ikke mye å hente – uten at det blir uinteressant av den grunn. Den som venter på avsløringer om det indre livet i KrF må vente på et eventuelt bind 2, når årene i politikken er et tilbakelagt stadium for Olaug Bollestad.
Hun skriver litt både om hvorfor hun valgte å gå imot Knut Arild Hareides ønske om å samarbeide med Ap, at møtet med statsministeren om eventuelle innstramninger i Abortloven slett ikke var hemmelig. Hareide selv oppfordret henne til å delta. Man kan forstå Bollestads engasjement i ulike saker ut fra hennes eget liv; hvilke mennesker hun har møtt og erfaringer hun har gjort.
At hun fremstår som såpass gjennomført ujålete, ekte, humørfylt og nærmest selvironisk har nok overrasket mange, på samme måte som Valgerd Svarstad Haugland i sin tid overrasket ved å fremstå som liberal i KrF-sammenheng. Den som måtte savne politisk substans i instagrampostingene kan godt lese boken.
Det kan være vanskelig å trenge gjennom medielydmuren i en valgkamp. Spesielt for noe som er så lite fengende og «smalt» som landbrukspolitikk. Da passer det med en lettlest kort og utradisjonell presentasjon av eget liv som Snakk sant om livet er. Kanskje vil nok velgere lese boken, forstå Olaug Bollestad og tenke at slike personer er det behov for på toppen av norsk politikk.
Olaug Bollestad fortalt til Kjersti Mjør
Det Norske Samlaget
Ca 150 sider
