I helgen 14.-15. august gikk Liberalistenes koronaforsinkede landsmøte for 2021 av stabelen. Det foregikk et godt stykke inn på den subarktiske taiga med lite annet enn rådhuset i Eidskog som vern mot elementene.
Tross større eksponering for tømmer, flaggermus og stedsnavn med «bjønn» i seg enn mange var vant med, gikk arrangementet nokså knirkefritt gjennom det oppsatte programmet. Ordstyrer Torgersen bidro til å vekke søvnige delegater ved å gjennomføre halv baklengs salto med stol fra scenekanten, da vedtektsdebatten gikk inn i en av sine tørre faser på lørdag. Etter medisinering av tilstedeværende lege (og, får vi tro, en ikke ubetydelig dose selvmedisinering – en individuell rett den uheldige ordstyrerens parti til alt hell bekreftet i resolusjons form påfølgende dag) fullførte Torgersen sitt oppdrag med glans ut kvelden.
Vi ønsker ordstyrerens nå gipsede venstrehånd god bedring!
Det ble tross dramatikken på scenen valgt nytt sentralstyre, og et moderat antall vedtektsendringer og resolusjoner fikk landsmøtets bifall i løpet av helgen. Landsmøtemiddagen og påfølgende festligheter på lørdag var preget av god stemning, en fin blanding av sanne og halvsanne skrøner fra mikrofonplass, prisutdeling til fortjenende ildsjeler, og ikke minst en gryende visshet om at Frognerdelegasjonen i overskuelig fremtid ikke vil glemme hyttestandarden noen følte var tilstrekkelig for dem, på toppen av andre prøvelser dette ulykksalige annus horribilis. Detaljert beskrivelse av forpleiningsforslagets geografiske og sivilisatoriske beskaffenhet vil med liten innsats kunne oppleves ved henvendelse til lokallagsleder Aas.
Bekymrede lesere kan for øvrig glede seg over at delegasjonen fra Frogner er i god behold etter snarrådig alternativ innlosjering i privat regi på spahotell i samme fylke som møtelokalet. Det meldes at delegasjonen fra Stovner pustet lettet ut da denne nyheten nådde deres hengekøye, i trygg høyde fra både bjørn og villsvin, i en busk et sted i Eidskog.
Vi tillater oss å henvise til partiets Facebook-side for nærmere informasjon om resolusjoner, innehavere av nye verv, og ikke minst bilder og liveopptak av hele landsmøtet. Det er dessuten rimelig å opplyse at Liberalerens korrespondent er alt annet enn uhildet, både hva angår partiets aktivitet generelt, og Frognerdelegasjonens triste skjebne spesielt.
En liten landsmøtedelikatesse
Til erstatning for flere detaljer fra landsmøtet lar vi i stedet Benjamin Bringsaas oppsummere gjennom sin siste landsmøtetale som president i LibUng:
Talens fulle tekst etter manuset:
Ærede ordstyrer, kjære landsmøte. Hvert fjerde år går nordmenn til valglokalene for å tvinge sine medmennesker til å måtte leve slik de selv anser som best. De presser sine verdier over på sin nabo med statens pisk, i form av reguleringer, forbud, skatter og avgifter. Og bare vi ser at det er galt å kontrollere sin neste gjennom å plukke ut et lite sett utvalgte overmennesker som skal få absolutt makt til å ta valg og vurderinger for oss.
Det er et virus ute i samfunnet. Systemet er giftig.
Nå er valgkampen i gang. Dette er tiden vi legger grunnlaget for å komme inn på Stortinget, for å endre denne samfunnsstrukturen. Men det kommer ikke av seg selv. Det krever noe fra hver og en av dere. Planlegging, forberedning og nå gjennomføring. Det er nå det gjelder.
Og aldri før har Liberalistene vært like forberedt som vi nå er. Vi har investert i en markedsanalyse, vi har leid inn en profesjonell valgkamp-konsulent, vi har kjøpt inn grafisk designer, og vi har sittet i møter og diskutert hver bidige uke i nesten ett år, med hundrevis av arbeidstimer, for å legge den beste strategien Liberalistene har sett. Valgkampen har vært nøye og langsiktig planlagt. Ingenting er tilfeldig.
Personlig har det vært et stort offer, eller en massiv investering, kan du si. For ikke bare har tiden gått til å planlegge tidenes valgkamp, men i tillegg skal man jo selvsagt gjennomføre. Gjennomføre på digitale plattformer, gjennom skolevalg, som toppkandidat i hovedstaden, på gata, på nett og i aviser. Politikk har blitt prioritert. Og det må den, om vi skal oppnå det vi går inn for. Det tar tiden fra familie, fra hobbyer og fra inntektsgivende arbeid, eller studier. Men det er verdt det.
….
Kjære landsmøte, jeg har virkelig troa på prosjektet vårt, men vi må tørre å satse, og all satsing krever et offer. Dette er starten på noe som virkelig vil sette sitt fotspor på landet. Men det krever en innsats og viljestyrke som få behersker.
Og det er helt nødvendig. La meg sitere Edmund Burke: “The only thing necessary for the triumph of evil, is for good men to do nothing”. Og det vi står opp mot, la oss si det rett ut, det er ondskap. Det er ondskap å fortsette med noe som ikke fungerer, når konsekvensene koster så mye som de gjør.
Vi har det siste året virkelig gjennomgått og sett hva som skjer når man ikke har liberalister som taler frihetens sak i lovforsamling. Tiden og tilstandene vi nå lever i, er langt utenfor hva jeg noen gang anså som mulig. Som frihetsforkjempere har vi møtt på utfordringer likt aldri før. Grenser jeg aldri hadde trodd politikere noen gang i vår levetid ville trå over, er nå på lang vei oversteget. Vi har blitt låst inne, sendt i husarrest, vi har mistet våre rettigheter og maktfordelingsprinsippet har måttet vike for politikernes higer etter å vise slagkraft til fordel for gode meningsmålinger og makt.
Det smerter å tenke på alle der ute som sliter som følge av politikernes korttenkte spill. Alle unge og gamle som sliter med ensomhet. Familien som har satset alt i bedriften som er tvunget konkurs. Barnet som har måtte tilbringe hvert minutt av dagen inne med voldelige i hus. Våre medmennesker med psykiske utfordringer eller som sliter med rusproblemer. Studenten som har tapt potensielle vennskap for livet – øyeblikk og minner i det som skulle være de beste årene av livet, som aldri ble til, som en aldri fikk muligheten til å se tilbake på med glede i sine eldre dager, eller utdanningen og karriereveien som fikk en drastisk knekk og omveltning.
Mens politikere, forskere og forståsegpåere landet rundt krangler om spredning, smittetall, politiske tiltak, nedstengning, påbud og forbud, er det langt færre som spør hva de langsiktige effektene av politikernes tiltak vil innebære. Det er langt enklere å måle tall man får rapportert fra sykehus, klinikker og laboratorium, enn det er å måle økt depresjon, selvmordstanker, rusmisbruk, forfallen helse ved mindre fysisk aktivitet, og effekten av redusert personlig økonomi og velstand – eller tapet i økonomien og hva dette vil føre til.
..
Koronasituasjonen har fått frem det verste i oss. Viljen til å kontrollere befolkningen og sine medmennesker har nådd nye nivåer. Frykten står sterkere enn rasjonaliteten. Prinsippet om at det er en selv som best vurderer risiko for sitt eget liv, og at din kropp er nettopp det: din, er fullstendig fraværende.
Terskelen for hva som kan og bør kriminaliseres, er senket. Statlige inngrep blir godtatt over lav sko, og ikke bare aksepteres, men kreves av en kuet befolkning i kollektiv massehysteri syke av stockholmsyndrom. Og nok en gang står vi liberalister som den upopulære minoriteten. Nok en gang står vi i direkte opposisjon med autoritære og totalitære holdninger, etter trangen til kontroll og makt over sine medmennesker, og nok en gang er det janteloven som råder – ikke tydelige retningslinjer og prinsipper i favør frihet, ansvar, toleranse og selvstendighet.
Det å avgi selvråderetten over eget liv, det er ikke bare normen og meningsmålingenes tydelige dom – det er slik at du blir stemplet som regelrett ond hvis du ikke ukritisk gir myndighetene full kontroll over ditt liv. Du skal ikke fravike den politisk-vedtatte sannhet. Du skal ikke snakke imot systemet uten en mastergrad. Mobben viser ingen nåde – med sosialt stigma skal du kues til stillhet. Du, som vanlig mann i gata, skal ikke stille spørsmål ved autoriteten til byråkratene, akademikerne eller politikerne. Du skal holde kjeft og innse at det er sertifikat og diplomer, kompetansen på arket, som gir deg sosial ytringsfrihet. “Du kan ikke skape usikkerhet om dette», sier helseministeren.
Men når man hindrer fri meningsytring, hindrer man også sannhet og progresjon.
Vi liberalister sier NEI. Vi forstår at alle mennesker er forskjellige, at det ikke finnes kun én simpel a4 løsning som kan sentralstyres av mennesker uten noen kjennskap eller tilknytning til deg, dine individuelle ønsker, behov og forutsetninger. Vi vet at valg tas best nærmest individet. Og debatten er alltid pågående. Det finnes ikke noe politiker-vedtatt konsensus.
…
Vi har sett det norske politiske systemets svakheter som aldri før. Vi ser nå hvor skjørt demokratiet er. Hvordan vi aldri må ta våre rettigheter for gitt: Bevegelsesfrihet, eiendomsrett og friheten til fredelig samling. … Det ligger nå presedens for at fremtidige regjeringer kan igangsette tilsvarende maktmisbruk.
Som Per Sandberg sier, frihetsverdiene er fullstendig fraværende i norsk politikk.
Liberalistene er helt nødvendig. Liberale verdier er en forutsetning for et fritt samfunn, og vi utgjør en essensiell balanse i det politiske samfunnet. Vi trenger de som står opp for enkeltmenneskets personlige og økonomiske frihet, de som står opp for folk som skaper, pleier og bygger noe – de som tenker selv og prøver noe nytt. Uten sånne som oss, som vet at utgangspunktet alltid skal være frihet, og at fraværet av dette må begrunnes med gode, reflekterte og rasjonelle argument. Uten sånne som oss, uten den motkraften vi står for, vil staten omsider bli en detaljstyrende og formyndersk-regulerende faktor i det fredelige liv. Vi liberalister er kraften som holder tøylene i samfunnet, som ikke lar trangen til kontroll slippe fri.
Norge trenger de som peker på problemene i samfunnet, som sier at dette faktisk ikke er fremtiden verdig. De som ser potensiale. Norge trenger DEG. For den endringen du vil se, den kommer ikke uten videre. Det finnes ingen andre. Hvis ikke vi tar kampen, blir den ikke tatt.
…
Og ja, det å stikke hode frem vil være stigamtiserende. Det vil påvirke forhold til dine venner, familie og kanskje til og med jobbrelasjoner. Men skal man holde kjeft i møte med urett, selv om det fører til mer lidelse? … De fleste vil si ja. … Men ikke oss. Vi er idealister. Drømmere. Vi ser verden for slik den bør være, og kan bli. For å sitere Konfutse: Han som sier han kan, og han som sier han ikke kan, har begge som regel rett.
Folk som er gal nok til å tro at de kan forandre verden, er som regel de som gjør det.
Vi kom ikke hit i dag for å være trygge fra å bli uglesett. For vi vet, innerst inne, at uten Liberalistene vil samfunnet i enda høyere hastighet gå feil vei frihet. Med stadig høyere skatte- og avgiftstrykk, høyere statsbudsjett og offentlig sektor som andel av BNP, med mer regulering og mer statlig eierskap av markedet, med mer sentralisert makt til politikere og byråkrater, og flere offentlige inngrep.
Aldri før er det så tydelig for meg at det vi ofrer, det er til samfunnets beste. Det vi gjør, den tiden, arbeidet og den plagen av at noe konstant gnager deg i bakhode, den følelsen av at NOE må gjøres, den irritasjonen fra nye, ulogiske forbud, påbud, og reguleringer, den plagen hver gang politikerne soler seg i glansen av blitzlyset i det de har sløst bort dine skattepenger på et prestisjeprosjekt – den frustrasjon hver gang din frihet innskrenkes – den er til det beste.
Samfunnet, systemet, staten, går feil vei hver eneste dag vi velger å ikke stå opp for oss selv. Så nei, vi skal ikke holde kjeft.
Frihet kommer ikke av seg selv – det må kreves.
Takk for meg.
