Vi skal inn i en valgkamp der forskjells-Norge blir tema dersom den brede venstresiden får det som de vil. Høyresiden er ofte mindre opptatt av forskjeller, og det kan vise seg uklokt. Det er både retorikk og substans i tematikken som venstresiden ikke bør få forvalte alene. Engasjementet mot ulikhet er ofte sterkere enn analysen som følger med på lasset.
Det er liten tvil om at forskjeller i seg selv ikke er noe man bør tilstrebe. Samtidig er forskjeller vanskelige å unngå all den tid mennesker faktisk er nokså forskjellige i både evner og interesser. Men det kan også synes som de sosiale forskjellene mange steder kan jevnes ut ganske betydelig via politiske virkemidler. Gini-indeksen (en målestokk for ulikhet) plasserer generelt Norge og andre nordiske land blant de med minst ulikhet i verden, i tråd med uttalte politiske ambisjoner, og langt foran f eks USA. I motsatt ende av lista finner man land som Sør-Afrika, Brasil og Colombia. Det er ikke helt urimelig å argumentere for at mange politiske regimer forsterker forskjellene mellom folk kunstig. Ironisk nok ser man det ofte i sterkest grad der man historisk har vært mest orientert mot likhetsidealer, som Kina, Sovjetunionen og store deler av Sør-Amerika. Politiske regimer med større grad av åpne og frie markeder (våre skandinaviske land blant dem) tenderer til å heve flere båter enn bare de som bærer elitene.
The Economist (bak betalingsmur) påpekte nylig korrelasjonen mellom negative utkommer i koronapandemien og økonomisk ulikhet. Nå som pandemien er på hell i vår del av verden er jakten på utslagsgivende, meningsfulle variabler i gang. I et søk blant 41 ulike faktorer identifiserte man tre som utslagsgivende: ulikhet, befolkningstetthet og antall sykehjemsbeboere per innbygger. Sammenhengen med ulikhet var klart sterkest av de tre, og tendensen er synlig både mellom land, og mellom for eksempel amerikanske delstater som holder seg med ganske ulike politiske regimer sosialt og økonomisk.
Samtidig finner man ikke (!) at graden av koronatiltak er utslagsgivende.
Hva enten sammenhengen med ulikhet kan spores til ulike helsemessige utgangspunkt, tillit mellom borgere i samfunnet eller viljen til å slutte opp om tiltak (samtlige korrellerer negativt med økende grad av ulikhet), er det klart at ulikhet er en betydelig prediktiv faktor for negative samfunnsmessige utkommer på mange områder.
Folk blir ganske mugne om de føler de sitter igjen med for lite, enten den subjektive vurderingen er riktig eller gal. Man ser sjelden nedover når man sammenligner goder. Ulikhet skaper i seg selv uro og svekket tillit i samfunnet.
Det er ikke dermed sagt at all ulikhet må bekjempes for enhver pris til enhver tid.
En forvrengt tilnærming
Så er spørsmålet hva som skjer om vi lar venstresiden forvalte denne sannheten alene, og ikke supplerer med mer konservativt og liberalt orienterte ingredienser i suppen som vil kokes de nærmeste årene. Én klar risiko er en upragmatisk jakt på forskjeller av alle slag der enhver forskjell risikerer å bli mål for ulike korrigerende tiltak – enten det er kjønnsfordeling på sykepleier- og ingeniørstudier eller kontraproduktiv beskatning av arbeidende kapital som bieffekt av en nokså lettvint hets av «nullskatt»-milliardærer.
En del politikere på venstre fløy vil for eksempel ha bort lekser i skolen. Man kan mistenke det ikke skyldes at lekser i seg selv er negativt for læringsutbyttet (mye tyder på det motsatte om det er fornuftig strukturert), men fordi barn av ressurssterke foreldre tenderer til å få et mye bedre utbytte av høyere forventninger og krav enn barn med mindre heldige utgangspunkt. Med en slik tilnærming senker vi de sterke i stedet for å heve de svake. I verste fall senker vi alle, men de sterke mest.
Det hadde vært fint med en høyreside som rakrygget stod opp for at ressurssterke foreldre også har krav på best mulig skolegang for sine barn, tilpasset deres individuelle behov. Den argumentasjonen går i beste fall stille i dørene i Norge.
Det er tid om annen motsatt også. Mitt kull fra grunnskolen ble til alt uhell det første som ble utsatt for Arbeiderpartiet og kirke-, utdannings- og forskningsminister Gudmund Hernes‘ Reform ’94, der mye av poenget, ved siden av en formell rett til videregående opplæring, var å gi generell studiekompetanse til alle studieretninger på videregående skole. Intensjonen var nok å legge til rette for at alle kunne ta en universitetsutdannelse om de ønsket – en slik utdannelse vil sjelden etterlate deg ute av stand til å ta vare på deg selv. Middelet ble imidlertid å legge om pensum også innen yrkesfagene til mer obligatorisk matematikk, engelsk og norsk. Mer teori skulle gi høyere status.
En av mine klassekamerater fra første til niende klasse var gjennom hele vår skolegang klassens jumbo. Sist i matte, sist til å lære å lese, sist til å få grepet om et nytt fag. Selv i norsk enhetsskole må det ha vært åpenbart både for ham selv, lærerne og alle andre i klassen, hvilke kapasitetsforkjeller som eksisterte i klasserommet. Han ønsket å bli snekker, og da vi kom til niende klasse hadde nevnte Hernes stilt tilstrekkelige krav til fagsammensetningen på tømrerlinja til at det alternativet ikke lenger var gjennomførbart for min klassekamerat – uavhengig av retten til videregående opplæring. Han ble lastebilsjåfør i stedet, og klarer seg så langt jeg vet meget godt.
Men det er på tross av enhetsskole, Arbeiderpartiet og Gudmund Hernes, som så langt jeg kan se bare har stukket kjepper i hjulene for ham. Han kunne blitt en utmerket snekker, men ideologiske skylapper hos politikere fratok ham den muligheten.
Det ville kanskje være en idé å følge den Hippokratiske ed også i politikken: do no harm.
Jeg vil bruke mine evner for det beste for mine pasienter i samsvar med min dyktighet og min dømmekraft og aldri volde noe skade (…) I ethvert hus jeg kommer til vil jeg gå inn bare for pasientenes beste
Fra den Hippokratiske ed
Noen reelle utfordringer
For tyve år siden var det mye snakk om et kommende digitalt klasseskille. Det dreier seg om et klasseskille der evner og kunnskap får renteeffekter langt ut over hva vi var vant med. Digitale verktøy i kompetente hender ville kunne øke produktivitet og verdiskapning med fulle størrelsesordner der man tidligere kunne håpe på bare inkrementelle forbedringer. Fraværet av tilstrekkelig kompetanse ville etterlate deg i samfunnets kjølvann, ute av stand til å følge den eksplosive velstandsutviklingen andre ville oppleve – om ikke kompensatoriske, utjevnende tiltak ble tenkt ut og satt i verk.
Vi ser noen av disse tendensene i søkkrike google- og facebookgrunnleggere – og lønningene til de flinkeste programmererne og ingeniørene som jobber for dem. Verdiskapningen deres er enorm fordi de påvirker opplevelsen til og merverdien for mange mennesker med små grep. Det blir verdifullt å få inn den som på marginene er aller best, heller en bare god nok. Men vi ser samtidig at det er stor business i å gjøre de mindre flinke flinkere – gjennom fornuftige, enkle grensesnitt, veldesignede verktøy og opplæring på riktig nivå. De aller flinkeste kan ikke gjøre alt hele tiden.
Apple lykkes i å nå ut til kjøpesterke konsumenter med avansert teknologi i enkel innpakning. Sbanken har lykkes i tyve år ikke fordi de har tiltrukket seg de flinkeste kundene (selv om jeg av og til lurer på hva folk gjør i andre banker når jeg ufrivillig blir utsatt for dem), men fordi de har gjort et effektivt digitalt grensesnitt tilgjengelig for nesten hvem som helst. Og de fleste bruker i dag Chrome eller Firefox, heller enn Internet Explorer – fordi flinke folk har laget bedre nettlesere enn den forsøksvise nettmonopolisten Microsoft klarte. Selv om jeg ikke får jobbe for Sbanken, nyter jeg godt av at de har ansatt de flinkeste folkene der. Og jeg nyter godt av at Apple er en så formidabel konkurrent til Samsung at sistnevnte produserer en ny og forbedret modell hvert år for at vi på Android-siden skal forbli der.
Det er ikke slik at alle har like utgangspunkt, eller kan heves til det nivået man ønsker seg. Den som har hørt litt på Jordan Petersons personlighetspsykologiforelesninger er oppmerksom på at intelligens er en ulikhet som er vanskelig å administrere bort. Det samme gjelder andre personlighetstrekk som du i liten grad kan påvirke selv, men som likefullt har stor påvirkning på dine resultater i livet for øvrig. Om du hever kravene unødig for å bli snekker, eller senker dem for å bli akademiker, virker det mest plausibelt at du bare får færre snekkere eller svakere akademikere. Ingen av delene bringer oss særlig videre, men det er fort gjort å skape slike resultater dersom man er for enøyd i fokuset på ulikhet i seg selv. McNamara’s Morons er et trist (og dødelig) eksempel på slik naivitet.
En ulikhetsmaskin
Markedet blir gjerne sett på som en ulikhetsmaskin om det ikke holdes i stramme tøyler. Jeg mistenker at det forholder seg motsatt over tid: det ligger en stor forretningsmulighet for den som kan gjøre nyvinninger tilgjengelige for flere. Markedet er ekstremt utjevnende over tid, dersom man ikke ser seg blind på at enkelte lykkes usannsynlig godt og anser det som et problem i seg selv. Tross alt bedre å være godt plassert i nedre middelklasse i dag enn å være Ludvig XIV, sånn om man fikk velge.
Det er lønnsomt både for samfunnet og markedet at flest mulig kan være produktive på det nivå evner og omstendigheter tillater. Produktivitet er nøkkelen til økt velstand, både individuelt og kollektivt. Selv om det ikke er alle forunt å grunnlegge Google, Facebook eller YouTube, bidrar disse selskapene til å gjøre resten av oss rikere. Enten det er Google som gjør nettsøk gode og tilgjengelige for alle, Facebook som får selv bestemor på nett, eller YouTube som gjør alle til sine egne nyhetsredaktører om de ønsker. Eller for den del regnskapssystemer som scanner kvitteringene dine, og selv forstår hvordan de skal bokføres. Det ligger penger og muligheter i å gjøre også de som ikke klarer det helt på egen hånd, mer produktive og kapable.
Det ligger ingen premier i andre enden av politikk som søker å skjule, fordreie og underslå faktiske forskjeller i evner, interesser og anlegg. Slikt er oftest lett å gjennomskue, og verden tilpasser seg forhåpentlig. Det eneste vi oppnår er feilallokering av mennesklige ressurser, og kompensatoriske tiltak på siden av systemet.
Den balansegangen skulle jeg gjerne sett en mer rakrygget høyreside stå opp for, og ikke overlate hele scenen til dogmatiske likhetspredikanter med målebånd fra Rødt og SV. Om ingen blir fattigere er det vel ingen krise om noen skulle bli søkkrike samtidig? Det er vel oftest en indikasjon på at man har grunnlagt Google, Amazon, Tesla, Facebook, Zoom eller noe annet som har vist seg så nyttig for oss andre at vi har sendt penger eller oppmerksomhet i deres retning med entusiasme.
Vi kan både tillate og akseptere – til og med omfavne – de forskjellene som finnes i utgangspunktet, og deretter gjøre hva vi kan for å tillate alle å leve ut sitt potensiale til fulle, uten at vi dermed automatisk får et samfunn med større reelle forskjeller. Vi får derimot et samfunn der flest mulig kan og får leve ut sitt fulle potensiale. Det fremstår som et mye bedre utgangspunkt for å diskutere utjevning – dersom vi fortsatt har med oss den Hippokratiske eden fra tidligere. Hva kan vi gjøre herfra?
Den viktigere ulikhetsmaskinen
Vi kan for eksempel fokusere politisk på ikke å forsterke forskjellene mellom oss unødig. Det er et utall ting å ta tak i. Kompleksiteten i regelverk og sosiale ordninger er ingen ubetydelig driver i å forsterke forskjeller mellom de ressurssvake og resten. Jeg har tidligere utforsket muligheten for å erstatte komplekse sosiale ordninger med tilhørende søknadsskjemaer og meldeplikter med en form for borgerlønn i en laaang artikkel, uten at den er noen ubetinget omfavnelse av noe slikt. Jeg synes dog det er vanskelig å se at det ikke ville ha en svært utjevnende effekt – og mye bedre for de minst ressurssterke enn dagens ordninger.
Vi har en sentralbank som har holdt renten kunstig lav i tiår etter tiår, som gir de med kredittilgang en voldsom fordel over de som ikke har det – på hele samfunnets risiko. Kombinert med kompliserte skatteregler og innfløkt byråkrati får store organisasjoner fordeler over små, ressurssterke over ressurssvake, etablerte over uetablerte, middelklasse over underklasse, par over enslige. Selv om det er en klar tendens til å favorisere middelklassen i innretningen av samfunnet, er likevel mye av dette bare bevisstløse konsekvenser av gode intensjoner bygget på fundamentet av foregående gode intensjoner.
Vi er alle underlagt et lovverk vi er ment å følge og forstå, men det er utallige måter å bli uforvarende lovbryter om du driver forretningsvirksomhet. På toppen av dette er det er nesten umulig å forsvare seg i retten uten en advokat til flerfoldige tusenlapper i timen. Det skurrer kraftig. Skal jeg ikke kunne forsvare meg effektivt mot en anklage i en norsk rettssal med normalt språk og normale kunnskaper uten at det anses å være en betydelig ulempe?
Men det er ikke mange spaltemetrene som brukes på slikt. De er i stedet fylt opp av Rødt og SVs ideologiske ultimatum om null private barnehager (selv om ingenting tyder på at de er mer kostbare for samfunnet enn offentlige), enhetsskole og kommunegrå helsetjenester for alle. Til tross for at dette er de siste områdene i samfunnet der du fortsatt må forvente å stå i kø. One wonders why.
Tenna er en del av kroppen, sier Rødt. Da er det rart at bare kroppen må stå i kø når det er noe galt med den. La oss sørge for at du ikke må stå i kø med tannpine også som del av Rødts likhetsprosjekt.
Andre premisser
Folk er ikke like, og de ønsker ikke de samme tingene. Gode samfunn bygges nedenfra og opp av de som bor i det, ikke ovenfra og ned av politikere med ambisjoner på våre vegne. Det er alltid slik at de flinke, smarte og arbeidsomme – eller for den del de heldige – får mye mer ut av disse mulighetene enn resten. Slik er det i dag, og slik er det i nær sagt alle systemer. Og det er bra, og ikke noe vi bør sette inn politiske tiltak mot. I neste runde implementerer de forhåpentlig sin forståelse i et verktøy som også jeg kan bruke, også blir ulikheten litt mindre igjen (selv om oppfinneren kanskje blir ubehagelig rik i enkeltes øyne av det).
Til et stortingsvalg på åttitallet gikk NKP (om hukommelsen ikke spiller meg et puss her) til valg på at alle hadde rett til et tilfredsstillende seksualliv uten å gå i dybden på virkemiddelapparatet man ville ta i bruk. De la i alle fall lista høyt, selv om man kunne diskutere realismen i forslaget. Her kunne kanskje et liberalt bidrag være å oppfordre til deltakelse på sjekkekurs for de som har lite, heller enn samfunnsplikt og redistribusjon fra de som har mye. Det er nærliggende å antyde at galt valg av tiltakspakke fort kunne føre til et utilfredsstillende seksualliv for alle.
På den mer lavthengende siden av frukttreet var imidlertid å sørge for at en som kunne blitt en god snekker i 1994, fikk anledning til dét uten samtidig å kvalifisere seg til universitetsstudier i nordisk litteratur.
