Norge er ikke Hellas. Våre hjemlige sosialdemokrater er langsiktige, smarte og disiplinerte. Men de har laget et aldri så lite frihetsfond!
Det er ikke lett å være liberalist i Norge. Skandinaviske sosialdemokrater er verdens mest vellykkede, og advarsler om snarlig sammenbrudd er det ingen som tror på. Det har de heller ingen grunn til. Både på disse nettsidene og i liberale miljøer skriver man ofte om velferdsstatens manglende evne til å bære fremtidens pensjonsutbetalinger. Dette er ikke riktig i Norges tilfelle, noe jeg vil vise nedenfor.
Men først vil jeg sveipe innom Hellas. Som mangeårig investor fulgte jeg denne kollapsen på relativt nært hold. I 2012 ble gjelden til private investorer skrevet ned med 53,5%, en gjeld som toppet seg på 179% av BNP. Prisene på deres obligasjoner kollapset til 40 cent på Euroen. Selv trodde jeg det var smart å kjøpe gresk gjeld på dette tidspunktet bare for å oppleve at bunnen var på 15 cent på euroen. Tildels verre enn Argentina med andre ord. Den europeiske unionen tro til med støtte og idag prises gresk gjeld på 0,6% rente på ti års penger, for de som vil røre slikt.
For greske pensjonister var det hele en katastrofe. De fikk utbetalt 60 øre på euroen i forhold til det de hadde blitt lovet på papiret. Politisk var det ikke liberalistene som kom ridende i sin skinnende rustning for å redde dagen, men marxistiske Syriza som vant valget i 2012. Neonazistiske og voldelige Gyllent Daggry ble tredje største parti. Syriza ble tvunget til en tildels konservativ politikk av EU på tross av en folkeavstamning som uttrykte noe annet. Idag har Hellas en moderat liberalkonservativ regjering. Hva som hadde skjedd politisk uten EU, tør jeg nesten ikke tenke på.
Det som holder EUs sentralbanksjef Lagarde og finansminister Scholz våkne om natten er om Italia ikke får kontroll på gjelden sin. Italias gjeld har økt til 155% av BNP etter en økning av underskuddet på nesten 10% i 2020. Men idag finansierer de seg til 0,6% på 10 års penger slik at bare 8% av statsbudsjettet går til rentebetalinger. Her er det bare å krysse fingrene og håpe at det ikke blir et tillitsbrudd i markedet med dertil vesentlig renteoppgang. Jeg har problemer med å se at Italia noensinne vil betale tilbake all sin statsgjeld. Hvem tar hårklippen? Italias økonomi er 10 ganger større enn Hellas. Det kan bli uhåndterbart selv for EU og kan ende i at Italia kastes ut av euroen.
Men nå er det plutselig undertegnede som svartmaler – er det en liberalistisk sykdom, mon tro? La oss tusle tilbake til Norge. Norge har 370% av BNP i aktiva.
Det stoppet ikke Sigbjørn Johnsen fra å lede en omfattende pensjonsreform i 2011. Grafen nedenfor viser hvordan et veldig generøst pensjonsopplegg ville ende opp med over 250 mrd mer i utbetalinger i år 2060 målt i faste kroner i forhold til 2020. Etter reformen stopper det på ca 100 mrd ekstra på grunn av aldringsbølgen i 2060.
Hva betyr 100 mrd. ekstra? Ikke all verden. Med 13.000 mrd i aktiva og en realrente på f.eks. 3% gir det nesten 400 mrd i året. Nok til å dekke alders og uførepensjon som idag er hhv 255 og 100 mrd kroner. Det skal veldig lite vekst til for å dekke differansen selv om verdien av alderspensjonen øker delvis med lønnsøkninger.
En annen måte å se det på er nåverdien av alle opptjente pensjonsforpliktelser. De er ifølge Perspektivmeldingen på ca kr 9.000 mrd. Overdekningen er altså allerede over 40%. Så skal vi jo jobbe litt de neste 40 årene også.
Det betyr ikke at man ikke skal bekymre seg. Selv uten en økning i standard, ventes helseutgiftene å være kr 200 mrd større i 2060 i faste kroner, mest grunnet aldringsbølgen. Fortsetter takten med standardøkning ventes det å bli kr 450 mrd mer i faste kroner i 2060 – noe journalisten Jon Hustad tørt kommenterte var 95.000 per nordmann. I tillegg får man en stadig større offenlig sektor med ditto lav produktivitet. Man kan dermed ikke bare fortsette i samme spor, noe også regjeringens Perspektivmelding gir uttrykk for. Så en helsereform vil nok komme til slutt. Fremtidens Sigbjørn Johnsen vil ordne det og sosialdemokratene trenger ikke Liberalistene for å få det til. Bare det at de diskuterer dette idag 40 år før problemene oppstår viser nettopp den disiplin jeg sikter til.
Men hva skal vi Liberalister gjøre da? Hva er vårt prosjekt? Det vet vi jo: Frihet!
Og her kommer statens fordringer inn i bildet. Tilbake til statens kr 13.000 mrd i fordinger x 3% = kr 390 mrd. Det er jo det vi betaler i personlig inntekstskatt eks trygeavgft. Vi kan med andre ord avvikle innteksskatt, formuesskatt og eiendomskatt om det offentliges utgifter fryses i realtermer. At skattemeldingen for lønnstagere kan kasseres er en frihetlig bonus.
Norge har de siste årene hatt et underskudd før formuesinntekter på rundt kr 200-250 mrd, men med en økonomi på kr 3.500 mrd kan det dekkes inn ved en økonomisk vekst på 1,5% eller mer gitt at man fryser statens utgifter. Da vil man vokse seg ut av underskuddet. Vi er en gruppe økonomer og bankfolk som har sett på dette i over ett år og har utarbeidet et kompendium.
Alle ønsker jo at inntekstsskatten skal fjernes, bare det ikke går utover de sosiale godene. Hvis man aksepterer at dagens offentlige tjenestenivå er tilstrekkelig, kan man gjøre begge deler.
Så la oss slutte med overdrevent negative fremskrivninger av den norske velferdstaten som politisk strategi. La oss heller selge det vi er best til: Frihet. Og midlene til det har sosialdemokratene samlet inn for oss på ryggen til de riskovillige entreprenørene.
