En venninne av meg fikk sitt første barn mens hun bodde i Canada. Det viste seg temmelig fort at hennes norske måte å oppdra barn på var ganske annerledes enn standarden i det internasjonale miljøet hvor hun vanket. Når andres barn snublet, ilte foreldrene til og blåste på. Når min venninnes datter snublet, sa venninnen min «opp igjen». (Med mindre barnet hadde slått seg, da – det er en annen sak.)
Jeg tenker det er en god holdning. Opp igjen! Alle går på trynet. Absolutt alle. Akkurat der er vi like. Derimot er det store forskjeller på hvordan vi tar det. Noen børster av seg støvet og går videre. Andre er Ofre – med stor O.
For det gir makt å være et offer. Man kan slå i bordet med urett andre har begått mot en, og man har et fripass til uendelige mengder medlidenhet og omsorg. Dessuten kan man skape et fellesskap ved å snakke om dem som er skyld i ens egen elendighet. Og ingen – INGEN – skal stille spørsmål ved offerrollen. Den definerer man selv, og ingen andre. Det skulle tatt seg ut om man foretok en objektiv og kritisk vurdering av saksforholdene.
Et offer er dessuten uten skyld. Man er blitt utsatt for urett. Som mannen sa til journalisten da han hadde kjørt av veien: De hadde ikke sagt noe på radioen om at det var glatt. Så det var jo ikke hans skyld. Det var alle andres. Stakkars mann!
På 70-tallet definerte Berit Ås fem hersketeknikker: usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, fordømmelse og påføring av skyld og skam. Å ikle seg offerrollen kan defineres som en sjette teknikk. Et Offer gjør seg selv så svak og stakkarslig at andre er nødt til å strekke seg litt ekstra for å hjelpe til. Offeret er dynket i selvmedlidenhet og forventer at andre tar ekstra hensyn til ham eller henne. Selv har de ingen intensjon om å bidra. De er jo tross alt Ofre. Mens omgivelsene har liten mulighet til å si imot. Det ville jo være krenkende.
Å velge offerrollen er uklokt av mange grunner. For det første må alle bidra til fellesskapet. Man har ingen rett til å lene seg tilbake og overlate Prosjekt Samfunn til alle de andre. Det å føle seg dårlig behandlet gir ikke et fripass. Alt fremskritt, all utvikling, alt samhold, alle de gode tingene i samfunnet vårt avhenger av at vi alle er med. Hvis alle velger å være Ofre, stagnerer vi. Vi kommer ingen vei. Har man gått gjennom tøffe tider, har man to valg: gå under eller gå videre. Velger man offerrollen, reduserer man seg selv til å bli bare det; man blir et sort hull av energi. Absolutt ingen tjener på at man velger å gå under. Vi må videre. Opp igjen!
For det andre er det dårlig gjort mot dem som faktisk har opplevd traumatiserende ting. Det er mennesker som er reelle ofre, mennesker som har blitt utnyttet, misbrukt, ødelagt. Det er mennesker som ikke selv har valgt en offerrolle, men som har blitt ofre for ødeleggende handlinger og opplevelser. De skal få lov til å få den oppmerksomheten og den hjelpen de trenger. Det siste de trenger, er å drukne i en strøm av mennesker som har valgt offerrollen fordi det er langt mer behagelig enn å ta ansvar.
For det tredje handler det å velge offerrollen om å se bakover. Med blikket stivt festet på ting som har gått galt i fortiden går man glipp av det som skjer her og nå. Man mister kontrollen over eget liv og egen fremtid fordi man står fast i det som har hendt. Man gir fortiden så stor makt at den glefser i seg både nåtid og fremtid.
De siste femten årene har Ofrene fått en stadig større plass i offentligheten. Vi andre lister oss rundt dem for ikke å støte, krenke eller legge stein til byrden. Alle de krenkede, alle Ofrene, styrer ordskiftet. Vi trenger en diskusjon om hva som er reelt krenkende og hva vi faktisk må tåle. Vi nærmer oss et bristepunkt, hvor flere og flere blir lei av offerretorikken. Dersom vi ikke avklarer grensene, risikerer vi at pendelen snur. Et samfunn hvor man ikke lenger bryr seg om dem som reelt sett er ofre, er ikke et godt samfunn for noen. Det vil være å kjøre i den andre grøfta.
Jeg sier som min venninne: Opp igjen! Så skal vi sammen ta oss av dem som fortsatt ligger nede.
Kommentaren ble første gang publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 31. juli.
