Kanskje er avstanden mellom dine meninger og hans mindre enn du tror? Kanskje er det ingen kløft mellom ham og deg? Denne kommentaren er en advarsel mot at man tror det er mye som skiller mellom vanlige tanker og tragedier.
Jeg vet ikke når denne publiseres, men når jeg skriver disse ordene er det kun noen minutter igjen til 22. juli 2021. Det er snart 10 år siden Anders Behring Breivik viste oss hva gale idéer kan føre til. Det var horribelt. En orkan av ondskap. Men også bare en liten bølge i et stort hav.
Du er enig i mye av det han står for!
I 2011 leste jeg manifestet til Breivik, det vil si mesteparten av det. Livet er for kort til at jeg vil lese det igjen, så det kan være at jeg i det neste avsnittet blir litt upresis. Hans budskap var som følger:
Norge og Europa trues av en invasjon som vil ødelegge fremtiden vår. Det er spesielt muslimer som vil ta over våre samfunn på en totalt ødeleggende måte, kanskje gjennom en borgerkrig. (Jeg husker ikke om han forespeilte seg en borgerkrig.) For å forhindre denne katastrofen må jeg påta meg jobben med å drepe dagens forrædere slik at flere menneskeliv blir spart og vår fremtid slipper den tragiske utviklingen.
Dette budskapet har tre ideologiske elementer. Jeg vil tippe at du er enig i to av dem. Hvis du ikke liker innvandring, så er du kanskje enig i alle tre.
Den første delen av budskapet er kjent. Dette er klassisk fremmedfientlig islamofobi og høyreekstremisme. Forkastelig i hele sitt vesen. Det må bekjempes og det er svært viktig for meg at Liberaleren er aktiv i dette arbeidet, noe vi er. Jeg skal ikke skrive mye om dette, utover et skikkelig hjertesukk.
Noe av det tristeste jeg har opplevd gjennom de 30 årene jeg har drevet med politikk, og spesielt de siste 20 årene, er hvor mange mennesker som er blitt smittet av fremmedfientlighet, og spesielt knyttet til islamofobi. Noen har til og med blitt rene rasister og nazister. Dere aner ikke hvor mye jeg har tenkt på hvordan dette kunne skje. Kanskje jeg skal skrive om det en gang.
Den andre delen av budskapet er hans utilitarisme. Det er moralsk riktig å drepe 100 mennesker hvis det kan redde 1000 eller 100 000 eller en million. Dette er ikke et ekstremt syn. Det ligger til grunn for nesten alle militære intervensjoner. Jeg tror også mange ville svare ja på spørsmålet om det er rett å drepe en for å redde 1000. I hvert fall hvis det ikke kobles til en sak som 22. juli. Det er få utover pasifister og konsekvente liberalister som svarer nei på det spørsmålet. I hvert fall hvis 1000 byttes ut med 1 million.
Mitt syn er enkelt. Ingen har rett til å drepe meg, om så 1 million dør. Om jeg ønsker å ofre meg, så er det et valg jeg må ta. Det samme valget om å ofre seg bør også andre ha. Det er galt å behandle mennesker som virkemidler på den måten. For å sitere Jean-Luc Picard: «Ethics is not a question of arithmetic.» (Etter hukommelsen.)
Det tredje elementet er et føre-var-prinsipp. Selv om vi ikke vet hundre prosent sikkert hva som vil skje, må vi være føre var. Dette er alment akseptert som riktig for eksempel når det gjelder miljøvern eller godkjenning av nye medisiner. Det opphøyes til og med som svært viktig og høyverdig.
Anders Behring Breivik illustrerer imidlertid at når man gir en slik makt, så kan det også gå galt. Jeg er svært skeptisk til føre var, dersom det ikke er svært godt begrunnede årsakskjeder for hva som vil skje. Føre var kan også være negativt på flere måter. For eksempel har mange mennesker dødd på grunn av at det har tatt for lang tid å godkjenne medisiner for å være på den sikre siden.
Du er sannsynligvis positiv til både utilitarisme og føre var, to bærebjelker i tankene til Breivik. Likevel er det det svært fremmed for deg å gjøre noe slikt. Selvsagt! Heldigvis! Hva skyldes det?
Du er ingen fanatiker, eller?
For mange år siden holdt Henrik Bejke et interessant foredrag på sommerseminaret til Frihetsfronten der han trakk opp et viktig skille mellom ekstremisme og fanatisme. Ekstremisme handler om avstand fra det politiske status quo. Dette endrer seg hele tiden, avhengig av hvordan et samfunn endrer seg. Historisk har mye blitt regnet som ekstremt som i dag er helt vanlige synspunkter. Typiske eksempler er rasisme og diskriminering av kvinner. I fremtiden vil sikkert synspunkter som i dag regnes som ekstreme, være helt vanlige. Jeg håper og tror at diskriminering basert på hvilket land man er født i, vil være et eksempel på noe man ser tilbake på med forundring. Ekstremisme er således i seg selv uproblematisk. Det er annerledes med fanatisme.
Fanatisme er en skråsikkerhet på at du har rett. Manglende evne til å se ting fra flere sider og være kritisk til egne meninger. Fanatisme kan være koblet til ekstreme standpunkter slik som hos Anders Behring Breivik, men det kan også være et forsvar for det eksisterende. Det er de skylappene som får en til å oppvurdere ens egne meninger og støttespillere og nedvurdere de andre. Det er vanlig i all politisk virksomhet, men heldigvis ofte i ganske moderate former. For det er selvsagt grader av både ekstremisme og fanatisme.
En av de tingene som skiller deg fra Breivik er at du mangler hans fanatisme. Og det er ikke en detalj, men helt fundamentalt. Det å ville drepe for en saks skyld, er noe man skal være svært kritisk til. Jeg vil nesten skrive kategorisk i mot, men det er situasjoner der jeg mener det kan være rett. Jeg er ingen pasifist.
Vi har imidlertid alle tendenser til fanatisme i oss. Den er noe vi bør bekjempe. Det handler blant annet om å tolke andre i beste mening og være kritisk til det som man selv står for.
Når den ene saken blir for viktig
Fanatisme er imidlertid ikke tilstrekkelig. Jeg tror et ytterligere element er ensporet fokus på én sak. Vi lever i en verden av nyanser. Ulike mennesker har egenverdi. De har ulike verdier, ønsker og mål for sitt liv. Noen er modige, noen mindre modige. Noen er materialistiske, andre er ikke opptatt av materielle verdier. Noen er risikovillige, andre risikoaverse. Noen er opptatt av langsiktig sunnhet, andre av øyeblikkets nytelse. Noen er opptatt av det ytre, andre av det indre. Og svært mange er opptatt av alt det ovenfor, avhengig av hva det gjelder og hvor i livet en befinner seg.
Det er grunnen til at det er nødvendig med en kost-nytte vurdering på de fleste områdene i livet. Velger man en ting, må man velge vekk noe annet. Når noe blir viktigere enn alt annet, så er man på ville veier.
Det er dessuten farlig for ens tenkning. La oss anta at du velger at en ting er viktigere enn alt annet. Det kan være å beskytte seg mot muslimer som Anders Behring Breivik. Det kan også være mye annet. Beskytte mennesker mot Covid-19. Stoppe drivhuseffekten. Vinne et valg. Det kan også være noe jeg er sterk tilhenger av; kampen for individuelle rettigheter. Når man er opptatt av en sak, så investerer man mye i den, blant annet tid og prestisje.
Jeg har kjempet for de liberale verdier i snart 30 år. Jeg har brukt mye tid på det, svært mye tid. Jeg har også investert mye personlig prestisje i det. Det ville således være svært trist hvis jeg tok feil. Jeg vil derfor ha en både eksplisitt og implisitt tendens til å velge eksempler og innfallsvinkler som styrker mine egne synspunkter.
Slik er det også for andre. Leter man etter en potensiell miljøkatastrofe, finner man det. Leter man etter negative handlinger blant muslimer, så finner man det. Mennesker gjør jo ting som skader miljøet. Blant en milliard muslimer, så er det en selvfølge at noen av dem gjør kriminelle handlinger eller mener syke ting.
Det er således en tendens til at ens overbevisning styrkes. Jo mer Anders Behring Breivik investerte av tid og krefter i sitt prosjekt, jo mer måtte han legitimere det overfor seg selv.
Er denne tendensen alltid negativ? Ja, men den kan kanskje være nyttig. Muligens bidro den til at man vant 2. verdenskrig og nedkjempet nazismen. På veien gjorde man imidlertid en rekke overgrep. For eksempel amerikanske myndigheters behandling av japanske innvandrere og deres etterkommere. Bombingen av tyske byer og behandlingen av sivile.
Krig er også spesielt i og med at det med nødvendighet skjer grusomme ting. Det er da enda lettere å male et bilde av fienden som djevelen selv. Dette er grunnen til at man har etablert regler for hva som er tillatt i krig.
Det er derimot en svakhet at man ikke klarer å forestille seg mange døde. Det blir bare et tall.
«Én død er en tragedie, en million er statistikk»
Sitatet ovenfor kobles til Josef Stalin, men det er omdiskutert om han han faktisk sa det. Det er uansett mye sannhet i det. 69 døde på Utøya. 8 i Oslo sentrum. Det er en tragedie. Det er imidlertid så få at vi kan forestille oss lidelsen. Kjenne igjen ansiktene og bli kjent med deres historie.
Det vekker heldigvis avsky! Samtidig er det viktig at vi hever blikket. Det er viktig å heve blikket. Over 10.000 har druknet i Middelhavet siden 2014. I forrige århundre døde over 60 millioner mennesker som følge av kommunisme. «Under 2. verdenskrig drepte den nazistiske staten minst 25 millioner sivile i systematiske, statlig organiserte massedrap.»
Dette gjør selvsagt ikke oppgjøret med alt Anders Behring Breivik stod for og gjorde mindre riktig og viktig. Det er imidlertid viktig å ikke la den ene saken bli det eneste viktige.
Likeledes må man unngå ensaksforklaringer. For å forhindre at slike tragedier skjer igjen, må vi selvfølgelig bekjempe fremmedhat, rasisme og høyreekstremisme. Det er imidlertid ikke nok. Vi må være skeptiske til utilitarisme og føre var-tankegang. Vi må bekjempe fanatisme. Vi må slutte å være så ensporete. I tillegg så bør vi slutte å tro på konspirasjonsteorier, disse var tross alt en sentral del av Breiviks høyreekstremisme.
Vi må slutte å behandle mennesker som virkemidler og være kritisk til det vi selv står for.
